Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Liksom-mennene

Hvorfor løper menn foran oksene i Pamplona? Og hvorfor er det så mange av dem at trengselen nå forårsaker større skader enn oksene?

Klokka er kvart på åtte om morgenen, og det faller lett regn på Pamplona. Baren jeg står i har begynt å tømmes for folk som trekker ned mot Santo Domingo og Estafeta. Førstesida av Diario de Navarra er i dag som i går preget av det siste okseløpet. Jeg kan ikke et ord baskisk, men jeg skjønner cogido - hornspidding - og at mennene i baren diskuterer forsidebildet - en mann frosset i fritt svev halvannen meter over brusteinen og et par veldige oksehorn. Mennene ler støyende og rister på hodene. Stemningen er opphisset. Det er bare menn her. Men without women , som Ernest Hemingway skrev. Så tømmer de sin espresso og brandy og går, de også. Om fem minutter vil politiet stenge for flere løpere i dagens encierro , og ti minutter seinere vil raketten som signaliserer at oksene er sluppet løs i Pamplonas gater, bli avfyrt.

EI UKE TIDLIGERE sto jeg i en annen bar og snakket med en barndomsvenn som er allmennpraktiserende lege. La meg sitere ham slik jeg husker det:

«Du burde skrive om menn, Jo. Vi lever i et kvinnesjåvinistisk samfunn hvor menn er i ferd med å bli taperne.»

Å ja? Hadde han ikke fått med seg den franske sosiologen Pierre Bourdieus ferske diagnose, «Den maskuline dominans», hvor det slås fast at selv i år 2000 er maskulinitet å sammenlikne med adelighet? Men min venn argumenterte høylytt og uforstyrret for sitt syn, og sa at vi bygger opp et velferdssamfunn på kvinners premisser, med for eksempel et helsevesen som ikke tar hensyn til menns væremåte.

«Væremåte?» gjentok jeg uten å legge skjul på min skepsis.

«Væremåte, ja,» ropte min venn lett snøvlende. «Daglig må jeg høre på sytende kvinner som krever sykemelding for alt mulig, som at de er slitne . Hvem er ikke slitne?

Ifølge Levevilkårsundersøkelsen fra 1996 har kvinner mer enn 60 prosent høyere sykefravær enn menn. Men disse sykelige kvinnene øker altså hvert år sitt forsprang i gjennomsnittlig levealder på menn. Det er ikke ...» HAN VAR SÅ IVRIG at spyttet falt som en lett dusj over ølglassene våre:

«... menns væremåte å vise svakhet, å være pyser. De sier ikke fra før det er for seint, før de allerede har møtt veggen. Menn sliter seg ut på å bygge opp et velferdssamfunn de selv ikke har del i. Der kvinner klager over alle de nye rollene den moderne kvinne må mestre, holder menn kjeft, biter tennene sammen og prøver å bli noe de ikke er. Maskuline verdier stigmatiseres og menn fryses ut av sine tradisjonelle roller som forsørgere og aggressive kurtisører.»

«Kanskje det er på tide?»

Men min venn hørte ikke etter:

«Menn får stadig mindre spillerom, og nå føler de hele sin eksistensberettigelse truet. Hvorfor tror du at det i aldersgruppen 30- 50 år er fire ganger så mange menn som kvinner som begår selvmord, ja, at selvmord enkelte steder er den hyppigste dødsårsaken blant menn? Har du sett «Falling Down»?»

JEG HAR SETT «Falling Down». Michael Douglas, i rollen som en tilsynelatende vanlig borger, sitter i bilen i morgenrushet, på vei til jobben for å forsørge familien. Det er bare det at han ikke lenger har noen jobb, han bare later som. Og hans fraskilte kone lar ham ikke, psykisk ustabil som han er blitt, få treffe deres barn. Filmen ender godt for alle. Unntatt Michael Douglas. Ifølge min venn er historien som hentet ut fra norsk virkelighet.

«Jeg møter dem daglig på mitt legekontor, menn i sin såkalt beste alder som ikke med ett ord røper at de føler at de ikke lenger mestrer noen ting i sine liv. Men får jeg vite at de er skilt, har begrenset kontakt med sine barn og sliter med å møte de materielle kravene fra sine omgivelser, vet jeg at de er i faresonen. Jeg hadde en inne i forrige måned. Jeg gjorde hva jeg kunne ... KLOKKA ER TRE minutter på åtte. Estafeta er full av menn kledd i hvitt, de fleste av dem tause med innadvendte blikk. En mann i 40-årene står lent mot husveggen mens han mumler en bønn på baskisk. Det blir flere og flere av dem for hvert år som går, i Pamplona forårsaker trengselen nå flere skader enn oksene. Hva er de kommet for, hordene av middelaldrende tyskere og amerikanere som vil risikere liv og lemmer i frivillig, formålsløs flukt fra døden opp mot tyrefekterstadionet og statuen av Ernest Hemingway? Er de, slik sosiologene påstår, bare menn på leting etter den fysiske spenningen som deres trygge hverdag, Concorde-fly og Signatur-tog til tross, er så blottet for? Eller har de et dypere motiv for å gjennomføre dette nærmest mytisk-religiøse ritualet, mann mot udyr i de gamle bygatene, som inntil nylig var utelukkende forbeholdt menn?

ERNEST HEMINGWAYS far tok livet av seg fordi han følte at han ikke lenger greide å forsørge familien, Ernest Hemingway fordi han ikke lenger mestret skrivingen. Løper disse hvitkledde amatørmatadorene i virkeligheten fra sin angst for å ikke fungere, impotens, manglende eksistensberettigelse? Løper de for å mestre, å utrette noe som nesten smaker av heltemot, å redde liv - om ikke annet, så sitt eget? Jeg vet jo ikke. Jeg har ringt en psykolog som går for å være dyktig. Han visste heller ikke.

«Menn ønsker å se frykten i hvitøyet,» sa han. «Og husk at selvmord er en aggressiv handling, at den høyere andel menn som begår selvmord, også kan forklares ved deres væremåte.» Væremåte. På Statistisk sentralbyrå fortalte en hyggelig kvinne meg at siden 80-tallet har andelen menn i selvmordsstatistikkene bare økt. Men vi vet ikke.

ETT MINUTT på åtte. Gata er fylt av menn. Gamle, unge, triste, glade. De har nesten alle røde halstørklær til minne om San Fermin, biskopen som med fare for sitt eget liv dro til Frankrike for å misjonere. Rødfargen symboliserer blodet da franskmennene hogde hodet hans av. En helt, en mann med noe å leve og dø for. Og disse mennene? Kvelden før traff jeg en nordmann som sa at han følte en underlig form for slektskap med de andre som løp her nede.

«Vi er liksom-mennene.»

Så smeller raketten, og for en stakket stund er det på ordentlig.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media