Likt og ulikt fra Saraste

Spill på høyt nivå, i selsom programmering.

m/Oslo-Filharmonien Dir.: Jukka-Pekka Saraste Oslo Konserthus KONSERT: De sprang fra det ene til det andre på Oslo-Filharmoniens abonnementskonsert i går kveld. Håvard Gimse og Tine Thing Helseth var solister i Sjostakovitsj 1. Klaverkonsert (med trompet), men Sibelius’ 1. symfoni var hovedverket på plakaten.

Likevel var det åpningsverket «Feria» av finske Magnus Lindberg fra 1987 som gjorde sterkest inntrykk. Vi merket kloa fra en sikker orkesterbehandler allerede fra første takt, som satte temperaturen gjennom utfarende gester. Derfra tok Lindberg oss gjennom en ekspressiv og tett sats, som også la veien om akkordrekka fra Monteverdis «Lamento d’Arianna», før han toppet verket med fete tuttilklanger, som fra en imaginær postromantisk uttrykksverden.

Abrupt

Overgangen til Sjostakovitsj, 1. klaverkonsert med trompet attåt, ble abrupt. Kveldens solister, Håvard Gimse og Tine Thing Helseth, spilte briljant og inspirert. Likevel var det selsomt å følge en snakkesalig Sjostakovitsj gjennom første satsen og en hysterisk ditto i sistesatsen. At begge satsene rammet inn en følsom og vakker langsom sats, bidro på sin måte til forvirringen, selv om vi kunne nyte lange, dvelende partier om vi maktet å glemme konteksten.

Så dro de til i Sibelius’ første symfoni, verket der vi møter Sibelius’ særegne sound, som egentlig er hele poenget med musikken hans. Klangen formgir han med et sug av en annen verden.

Høydepunkt

Saraste og orkesteret fikk et skikkelig drag over høydepunktene, og var ytterst finstilt i de svake partiene, slik orkesteret også leverte et bemerkeselsverdig pianissimo i Sjostakovitsj. Men musikken ble liksom stående i stampe i partiene mellom klangutladningene. Og for min egen del savnet jeg de eruptive kvaliteten i verket, de som kan få musikken til å flyte rødglødende som en lavastrøm etter et vulkanutbrudd.