Likudisering av verden

RUSSLANDS PRESIDENT

Vladimir Putin er så lei av å bli hudflettet for sin håndtering av katastrofen i Beslan at han forrige mandag slo tilbake mot utenlandske journalister. «Hvorfor møter dere ikke Osama bin Laden, inviterer ham til Brussel eller Det hvite hus og får i gang samtaler,» freste han og tilføyde: «Ingen har moralsk rett til å fortelle oss at vi skal snakke med barnemordere.»

Det finnes fremdeles ett sted der Putin er beskyttet mot kritikken: Israel. Forrige mandag ønsket statsminister Ariel Sharon den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov velkommen til et møte om økt samarbeid i kampen mot terror. «Det er på tide at den frie, anstendige og humane verden går sammen om å bekjempe denne fryktelige epidemien,» sa Sharon.

Ingen vil vel protestere på det. Terrorisme går ut på å bruke uskyldige som skyteskive for å fremme politiske mål. Uansett hvilke argumenter de som står bak terroren bruker i sin kamp for rettferdighet, er metodene moralsk forkastelige og fører oss direkte til barbariet i Beslan; en nøye utklekket plan for hvordan hundrevis av barn skulle slaktes ned på den første dagen i det nye skoleåret.

LIKEVEL ER IKKE

sympati alene forklaringen på all den solidaritet israelske politikere viste Russland i forrige uke. Nyhetsbyrået Associated Press siterte en anonym israelsk tjenestemann som sa at russerne «nå forstår at de ikke har et lokalt terrorproblem, men står overfor en del av den globale islamistiske terrortrusselen».

Det underliggende budskapet er ikke til å misforstå: Russland og Israel er involvert i den samme krigen. Israel, som den eldre og erfarne statsmakt, påberoper seg retten til å fastsette retningslinjene for krigen.

Det er vel ingen overraskelse at det er de samme retningslinjene som Sharon bruker for å slå ned det palestinske opprøret, intifadaen. Utgangspunktet hans er at palestinerne, selv om de kan stille mange politiske krav, egentlig bare er ute etter å tilintetgjøre Israel.

I kjølvannet av dette grunnsynet følger mange andre synspunkter. For det første handler alle voldshandlinger mot palestinerne om selvforsvar, noe som er helt nødvendig for at staten Israel i det hele tatt skal overleve. For det andre er enhver som setter spørsmålstegn ved Israels absolutte rett til å utslette fienden, selv en fiende. Dette gjelder FN, ledere i andre land og journalister.

Det er ikke første gang Israel har spilt denne oppdragerrollen. Den 12. september 2001 fikk Israels finansminister Benjamin Netanyahu spørsmål om hvordan terrorangrepene i New York og Washington dagen før ville påvirke forholdet mellom Israel og USA. «Det er veldig bra,» svarte han og tilføyde: «Vel, det er ikke veldig bra, men det vil skape umiddelbar sympati.»

DET ER GJENGS

oppfatning at vi etter 11. september gikk inn i en ny geopolitisk periode, definert gjennom det vi vanligvis kaller «Bush-doktrinen»: forkjøpskriger, angrep på «terrornettverk» (les: hele land) og en overbevisning om at maktbruk er det eneste fienden forstår. Det ville vært riktigere å kalle dette «Likud-doktrinen».

Det som egentlig skjedde 11. september 2001, er at Likud-doktrinen, som tidligere bare ble brukt mot palestinerne, ble plukket opp av den mektigste nasjon på jord og gjort gjeldende på verdensbasis. Kall det «likudiseringen» av verden.

Forstå meg rett: Med «likudisering» mener jeg ikke at nøkkelpersoner i Bush-administrasjonen arbeider for å fremme Israels interesser på bekostning av amerikanske interesser. Det jeg mener, er at den 11. september var George W. Bush på utkikk etter en politisk filosofi som kunne veilede ham i rollen som «krigspresident». Han trengte ikke lete lenge, for de glødende Likud-tilhengerne som allerede befant seg i Det hvite hus, kunne gi ham den fullt ferdig utviklet.

I løpet av de tre årene som er gått siden terrorangrepene 11. september, har Det hvite hus under Bush' ledelse gjort den importerte logikken til sin globale «krig mot terror». Denne filosofien ble brukt som veiviser i Afghanistan og Irak, og det er ikke utenkelig at den vil bli brukt i Iran og Syria.

Bush har kastet USA inn i nøyaktig samme rolle som Israel har kastet seg selv inn i. I denne rollen fører amerikanerne en endeløs kamp for i det hele tatt å overleve mot fullstendig irrasjonelle krefter som ikke forsøker noe mindre enn å knuse og utrydde hele USA.

NÅ HAR LIKUDISERINGEN

spredd seg til Russland. Etter møtet med de utenlandske journalistene forrige mandag, rapporterte den britiske avisen The Guardian at Putin «gjorde det helt klart at han ser Tsjetsjenias forsøk på løsrivelse som første ledd i tsjetsjenske islamisters plan, hjulpet av utenlandske fundamentalister, for å undergrave hele den sørlige delen av Russland og å skape uro blant muslimer i andre deler av landet. 'Det bor muslimer langs Volga, i Tatarstan og Basjkortostan. Alt dette handler om Russlands territoriale integritet,' sa han.»

DET ER ÅPENBART

at oppslutningen om den religiøse fundamentalismen har økt kraftig i den muslimske verden. Problemet er at vi under Likud-doktrinen ikke får lov til å peke på at fundamentalismen brer seg i stater som har mislykkes, der krigføring har ødelagt infrastrukturen og gitt moskeene anledning til å ta ansvaret for alt fra utdanning til søppeltømming. Det har skjedd på Gaza-stripen, i Grosnyj og i Bagdads bydel Sadr City.

Sharon sier at terrorismen er en epidemi som «ikke har grenser eller gjerder». Det er faktisk ikke riktig. Terrorismen oppstår i avgrensede, okkuperte områder og diktaturer, krysser disse grensene og eksploderer i land som er ansvarlige for okkupasjon og undertrykking.

Hvis vi ønsker å se hva Likud-doktrinen fører til, kan vi bare kaste et blikk på Israel - et land fullstendig lammet av frykt, som omfavner en pariapolitikk og rasende benekter den brutalitet som daglig utvises overfor palestinerne. Det er en nasjon omringet av fiender og som er på desperat jakt etter venner, vel å merke venner som ikke stiller spørsmål.

Dette glimtet av vår felles framtid er den eneste leksjonen verden trenger å lære av Ariel Sharon. ) New York Times, norsk enerett DagbladetOversatt av Marit Jahreie