Lilis sang

MOSKVA (Dagbladet): «Georg giftet seg og bosatte seg i Murmansk, mens den talentfulle Lilly bosatte seg i Astrakhan, der hun fikk jobb som musikklærer.» Den prosaisk informative setningen avslutter kapitlet «De kan likevel ikke henrette alle» i Morten Jentofts bok av i fjor, «De som dro østover», og handler om Kola-nordmennenes historie.

  • Bak ordene om Georg og Lilly Jørstad fins et drama av dimensjoner, som er uløselig forbundet med året 1937 i Sovjetunionen. Om livets utgang for faren til Georg og Lilly, Emil Jørstad, skriver Jentoft tidligere i samme kapittel: «Her var det knapt tid for en siste bønn før de ble kommandert ned på kne med hodet fram. Så ni gram med bly inn i nakken. De to NKVD-bødlene hadde det travelt, 94 mennesker skulle i graven denne novembernatten, det var ny rekord etter at henrettelsene startet i Karel i begynnelsen av august. Den døde kroppen til Emil Edvardovitsj Jørstad ble sparket ned i grøften, og så var det nestemann sin tur. Kl. 23.15 28. november 1937 står det i utskriften fra akten.»
  • Morten Jentofts foredrag, «Tsypnavolok - verdens første og siste norske fiskerkollektiv. Norske kolonister på Murmankysten under Stalin», var et av de 13 bidragene på første dag under Moskva-konferansen Norge og Russland i det 20. århundre. NRK-journalistens innspill til norske og russiske historikere og kulturhistorikere på dette vidtfavnende feltet, ga liv til de døde og forviste Kola-nordmennene. Noen hundre som dro fra karrige Finnmark på 1880-tallet, fordi graset på Tsypnavolok vokste seg så mye høyere og kraftigere enn beliggenheten ved Barentshavet skulle tilsi.
  • På mottakelsen i Norges Moskva-ambassade om kvelden sørget Jentoft og ambassadør Nordsletten for en annen levendegjøring av dem som dro. Fra Astrakhan og i sin fineste stas var Lilly med datter og datterdatter til stede. 17-årige Lili begynner på Moskva-konservatoriet i høst. Avslutningen av konserten under prismekronene var en lysende, russisk versjon av «Jeg elsker deg».
  • Da mintes jeg møtet med maleren Igor Obrosov rett over gata i 1989. På staffeliet sto det ennå malingvåte dobbeltportrettet av Igor og hans gamle far. Det var et både indre og ytre bilde, kunstneren hadde ikke sett faren siden NKVD hentet ham ei mørk novembernatt i 1937. Den medisinske spesialisten fikk også nakkeskuddet som «folkefiende», men minnet fra guttens redselsnatt satt i kropp og sinn i over 50 år. Igors maleri handlet om det samme som Lilis sang.