Lille Avril

Denne uka skapte Avril Lavigne (18) hysteri i Oslo. FREDAG var med.

HUN HAR ET VEIKT HÅNDTRYKK. Hun hilser med fingrene mer enn med hånden. Avril Lavigne, verdens mest populære tenåring, pubertetsjente-ikonet, opprøreren som slo ut bimboene og skatet helt til topps.

–Vi kan godt bli stående. Helt fint, sier Avril.

–Jeg henter en stol, maser en av de fire managerne hennes.

–Det er ikke nødvendig, jeg kan da vel stå og snakke samtidig, sier jenta.

–Jo, men du må sitte, Avril.

AVRIL RAMONA LAVIGNE står der med de blåeste øynene og den friske uskyldigheten sin. Skjør, og hard. Kledd i grønn T-skjorte, sorte pants holdt oppe med et militærbelte, converse-sko med lissen løs, hun har en stjerne rundt halsen, plastremmer rundt håndleddet. Fjeset hennes er smalt, en fersk 18-årings, det har ikke noe merker av livet ennå.

Et barn, fra 27. september 1984. 157 centimeter liten. Men hun er en prinsesse, en sukkerpunk-prinsesse. Gutta vil ha henne. Jentene vil være som henne.

VI STÅR oppe på balkongen, Rockefeller Music Hall, Oslo. 16 menn og tre kvinner står der nede og jobber for henne. Folk som lager mat, folk som bærer for henne, menn som beskytter, en kvinne som klemmer på henne, ja, – en dame som har som funksjon å gi henne omsorg og moderlig kjærlighet.

Der er bare minutter siden jenta måtte løpe fra et tusentalls hylende fans ved Karl Johans gate, de jaget henne, de skulle ha henne, de omringet et hus, så en bil, før Avril og følget hennes kom seg unna i en fart.

Avril smiler halvhjertet, og hun sier:

–Du har kanskje skjønt det nå. Jeg er ikke noen ordinær tenåring. Jeg lever ikke noe ordinært liv. Jeg har de samme følelsene, bekymrer meg for det samme tinga. Men jeg har en annen livsstil, bare. Et litt annet liv.

Hun er inne i den andre dagen av sitt livs første turne.

–Alle vennene dine. Klarer du å holde kontakt med dem nå?

–Vennene mine er her.

–Du har ikke noen nære venner som venter på deg hjemme, sier du?

–Nei. Ytterst få...Bandet mitt er familien min.

Avril Lavigne senker stemmen. Stryker håret bort fra ansiktet.

–Du mener at ungdomstida passerer forbi deg nå?

–Om du ser det på den måten... Ja.

HUN HADDE IKKE kalkulert med at hun skulle selge seks millioner plater av sin debut, og sette hele popverdenen på hodet med et par singler. 9200 ganger ble hun spilt på amerikansk radio i løpet av en uke. I fire måneder tronet hun helt øverst på den amerikanske voksenlista med førstesingelen «Complicated». Det lengste oppholdet på toppen for en artist noensinne. Hun skjøv Madonna ned fra 1. plassen. Allerede da, etter jentas første single, laget Rock\'n\'Roll Hall of Fame Museum en vokskopi av henne. Albumet «Let Go» var det tredje best selgende albumet i verden i 2002. Hun mottok sju priser. Hun ble ringt opp av David Letterman og Jay Leno. Hun ble heltinne.

–Har du noen drømmer igjen?

–Mange.

–Hva tenker du på?

–At jeg vil gjøre dette for resten av livet mitt. Jeg vil selge flere plater. Lage flere plater. Jeg vil at dette skal vare.

HUN VAR BARE en spinkel outsider på Napanee District Secondary School, en canadisk småbyjente som sang gospel i kirka. Som laget kassetter med seg selv hvor hun sang over Shania Twain-låter og som en gang vant 1000 dollar på en talentkonkurranse på en countryradiostasjon. Det var før hun sparket inn rock\'n\'roll-dørene. Med mild-punken sin og den Alanis Morissetteske bitende grettenheten. Alt rullet inn i en skitten, blond, blåøyd pakke.

AVRIL VOKSTE OPP i et strengt kristent hjem. Moren ville ikke engang tillate henne å bruke ordet «wine» i sangene sine. Hun fikk ikke lov til å ha gutter på rommet sitt. Spesielt ikke med døren lukket. Hun fikk ikke lov til å ringe gutter. De måtte ringe henne... Selv om Avril innrømmer å ha vært en smått infam jente på veien, sier hun:

–Jeg har fått tonnevis med moral.

–Betrakter du fortsatt Britney Spears som en showgirl?

–Ja. Og som den Barbiedukken hun er.

–Det er sterkt.

–Ja, og jeg står for det. Jeg er ikke en slik dukke. Alt jeg gjør om dagene, er det jeg vil gjøre, det som er meg. Og som kommer naturlig til meg. Jeg er ikke ei jente som er konstruert, som er funnet opp. Jeg skriver mine egne sanger, spiller min egen musikk, jeg tar forretningsavgjørelser på egenhånd, jeg sier hva jeg vil. Jeg er ikke en dum dukke som ikke evner å mene noe som helst.

–Jeg mener, måten hun kler seg på. Jeg sier bare at jeg ikke akter å selge på sex på den måten. Hun er så billig. Jeg har så mye mer å si.

–DU HAR BESKREVET deg selv som tomboy...

–Jeg tror bare at jeg ikke er noen typisk fin chick som fniser «oh, my God». Jeg vokste på en måte opp med gutter, jeg spilte ishockey, drev med allslags sport, hadde en eldre bror som banket meg opp, jeg havnet i slåsskamper hele tiden. Jeg har mye aggresjon i meg.

–Men du har sentimentale sider, også?

–Hva?

–Du har noen mildere sider?

–Jo... Hva var spørsmålet?

–Vel, når gråt du sist?

–Jeg kan ikke huske.

–Du har sagt at du alltid blir skuffet av gutter. Hva er det som har skjedd?

–Gutter vokser aldri helt opp, de vet ikke hvordan de skal vise og dele følelser. Mange av dem vet bare ikke hvordan de skal opptre i forhold. Jeg har blitt brukt som pynt noen ganger.

–Er du sint?

–Jeg bygger ikke vegger rundt meg. Jeg skyver ikke noen unna. Men det finnes bare ikke noen for meg nå.

–Hvem tiltrekker deg?

AVRIL LAVIGNE ser oss inn i øynene. Rikker ikke en mine. Hun viker unna et sekund, men så kommer hun.

–Jeg tiltrekkes av rockestjerner.

–Okay...

–Den jeg ender opp med å gifte meg med, vil være en rockstjerne... Mest sannsynlig.

–Nettopp... Noen spesielle?

–Badasses. Den type gutter. Uansett, noen som er tungt inne i musikk.

–Du må ha en voldsom selvtillit som kan drive fram slik. Har du alltid vært der?

–Ja. Jeg har alltid hatt denne positive energien i meg.

Da Avril i fjor, etter en MTV-prisutdeling, fikk pepper fordi hun las opp navnet til David Bowie feil, svarte hun kontant:

–Hva er det dere maser om? Jeg ble født i 1984, hvordan kan jeg vite hvem han er. Dessuten, det hender at folk uttaler mitt navn feil også.

DET VAR TIDLIGERE på dagen at hun holdt på å miste pusten. Avril-kopiene kommer løpende mot henne. Helene fra Smestad, for eksempel, sto bare og ristet.

–Jeg har venta så lenge på en artist med den guttejentete stilen. Og så bare kom hun. Avril. Det var som om hun dalte ned fra himmelen. Herregud. Helene har fiffet seg opp, hun har tatt fri fra sistetimen fra skolen, til og med.

–Jeg sa at det var livsviktig. For jeg må være Norges største fan av Avril Lavigne. Jeg har vært i Stockholm og sett henne, og alt. Hun sa veldig lite. Men hun er fantastisk. Jeg var den første som kjøpte billett til konserten i kveld. Og jeg har kjøpt slips også nå. Og skinnreimer. Jeg har alt som er Avril. Avril selv sitter der og tygger tyggis. Dette er ikke tyggegummipop, det er punk. Men hun blåser en boble av tyggisen nå, mens hun skriver. Utenfor er det ramaskrik og kamp og trengsel.

–Vi vurderer sikkerhet hele veien nå, vi er i ferd med å miste kontroll, sier den ene vakta.

De kommer med platecover, med ransler, gitarer, skateboard, mobiltelefoner.

–Jeg tok på henne. Jeg tok på Avril, hyler ei jente.

–Og jeg, hyler venninna tilbake...

–Jeg kysset henne på kinnet. Det er noe av det kuleste jeg har opplevd.

AVRIL LAVIGNE STÅR og tenker på tenåra sine. På puberteten sin.

–Moren min tvang meg til å gå i kjoler, jeg ville ikke, men jeg måtte. Foreldrene mine var involvert i alt jeg gjorde. De oppmuntret meg til å sitte og øve i kjelleren om kveldene. Jeg brukte senga mi som scene.

Hun lukket øynene, så for seg folkemengder stå rundt senga hennes.

–Hva er ditt beste øyeblikk i livet, Avril?

–Jeg vet ikke. Nei, for jeg tror ikke det har kommet ennå. Det har vært mange fine, men... Det er ikke noe som virkelig holder til å bli kalt det største. Men dette massive oppstyret... Jeg tror ikke den har gått innpå meg.

–Savner du noe?

–Jeg savner familien min, jeg savner hunden min, Sam. Jeg vil ta ham med i turnebussen når jeg kommer hjem til Canada. Jeg må ringe mamma hver time, for å høre om han har det bra.

BACKSTAGE. 50 minutter før konserten nå. Avril har listet seg inn, forbi den gigantiske køen. Ingen har fått øye på henne med hetta over hodet. Hun sier:

–Jeg har vært trøtt... Jeg har aldri tid til noe. Fra jeg våkner om morgenen...., blir jeg dratt hit og dit resten av dagen. Meet and greet. Ditt og datt. De siste ti månedene har jeg sovet i forskjellige senger hver eneste dag, i ulike land. Men nå er jeg i gang. Nå har jeg i det minste et slags hjem. En buss. De du ser rundt meg, er livet mitt nå.

Så: Avril Lavigne kommer løpende inn fra høyre. I den grønne T-skjorta si. Hun synger om en skategutt som svikta. De som har greie på det, sier at gulvet på Rockefeller aldri har gynget slik før. Fra galleriet kan vi skimte jenta med slips og caps, Norges største Avril Lavigne-fan. Hun strekker hendene mot været, og gråter en liten skvett.

SUKSESS:</B> Avril Lavigne har solgt over 45 000 skiver her i Norge.
GODDAG FANS:</B> Avril Lavigne møtte noen av fansen, skrev autografer og skapte kaos i Oslo sentrum.
SHOW: Avril Lavigne kan sin showmansship og sukker-punk. Men anmelderne var ikke like fornøyd som fansen.
FAN: Bare et fåtall slapp inn da hundrevis av fans samlet seg utenfor en av Oslos plateforretninger da Avril kom på signeringsferd noen timer før konserten.