«Lille Chicago» blir filmby

Etter den eventyrlige suksessen med «Heftig og Begeistret» vil Knut Erik Jensen nå skildre enda et særpreget fiskevær i Finnmark: Honningsvåg og det legendariske revymiljøet på regissørens eget hjemsted.

HONNINGSVÅG (Dagbladet): I år har han gjort mannskoret i Berlevåg til folkehelter.

Og nå står Honningsvåg for tur: Jensens nye dokumentarfilm har fått arbeidstittelen «På hau i havet», et uttrykk som i Finnmark betyr at det meste går til helvete, men at det som alltid kan bli enda verre.

- 550000 nordmenn har nå sett «Heftig og Begeistret» på kino. Føler du forventningspresset?

- Forventninger? Jeg er lykkelig dersom jeg innfrir forventningene til meg sjøl, sier Knut Erik Jensen.

- Men hva slags film blir dette?

- Om du spør meg om det blir et stykke film folk både kan le og gråte til, så er svaret ja. Det dreier seg om et portrett av Honningsvåg-samfunnet sett gjennom revyøyne, på vandring gjennom byens dramatiske historie. Men formen blir nok noe annerledes enn Berlevåg-filmen, det er alt jeg kan si nå. Resten er en overraskelse fram til premieredagen, sier Jensen, som akkurat nå er hjemme i Honningsvåg på sommerferie.

Gammel filmdrøm

Sa vi sommer? Regnet høljer ned i Nord-Norge og det er flere uker siden himmelen åpnet alle sluser. Ingen bedring er i vente. Folk på Magerøya kaller øya si Djeveløya når det regner og Palmeøya når sola skinner, sjøl om det knapt nok finnes et eneste tre i hele Nordkapp kommune eller i Honningsvåg, byen som fikk navnet Lille Chicago.

- Her samlet fremmedfiskerne fra hele landet seg for å drikke og slåss. Det kunne gå ganske vilt for seg, det husker jeg fra oppveksten. Men nå er det slutt på den tida, selv møringene er jo blitt siviliserte mennesker, sier Jensen.

Revylivet er selve pulsen i Nordkapp-samfunnet. Til enhver tid er det en eller flere revyer under planlegging her. Sånn har det vært i mer enn 70 år. Det er dette eventyrlig rike kulturlivet Knut Erik Jensen nå vil lage film om.

Det er en historie han har gått svanger med i flere tiår og har fått utallige oppfordringer om å feste til lerretet. Jensen kjenner stoffet og har tidligere laget bok om det frodige revylivet lengst nord i Norge.

Spilte sjøl

Sjøl så han absolutt alle romjulsrevyene fra 1951 til 1997. Han har deltatt som artist, tekstforfatter, konferansier og regissør når året skulle oppsummeres fra scenen. Da han studerte i Frankrike og Russland, dro Jensen hjem for å spille julerevy på hjemstedet.

- Honningsvåg ble tidlig i forrige århundre et knutepunkt og senter for fiske, handel og lostjenester. Befolkningsveksten var enorm. Det oppsto lag og foreninger, i starten skaffet de seg inntekter med «enkel underholdning». Fortsatt er revyer en måte å skaffe seg penger på. Men det er også noe mer: Magerøya har vært geografisk isolert. Revylivet har styrket samholdet. Humoren er en måte å døvye problemer på i harde tider - når dagliglivet er tøffere enn vanlig. Her har folk holdt ap med seg sjøl og sin egen elendighet.

- Og folk flest tør gå på scenen og utlevere seg sjøl og andre?

- Ja visst, Honningsvåg har jo også sine surpomper som ikke engang er fornøyde når sola en sjelden gang skinner, men stort sett har jo janteloven dårlige kår her oppe.

Jensen går nå gjennom eget og andres arkivmateriale, revyopptak fra 70-, 80- og 90-tallet. I tillegg vil de fem som i dag kaller seg Honningsvågrevyen spille en sentral rolle. De har nylig gjort stor suksess i Oslo, Trondheim og hele Nord-Norge og samles nå på hytta i Smørfjord for å gjøgle sammen stoff til en ny helaftens forestilling, med premiere 13. oktober. Siden blir det riksturné:

Kaférevy

- Jeg har spilt revy siden 1967. Det er uvane det er umulig å bli kvitt. Ikke noe er morsommere enn å få folk til å le. Jeg tror folk her nord har talent for det. Café Nøden her i byen er en sann revy hver eneste lørdag. Så ufattelig mange gullkorn ramler ut av folk nordpå når de samles for å flire og prate skit. Her kaller folk en spade for en hestkuk, sier revyveteran Finn Arvid Selnes.

- Og Knut Erik har sjøl vært med på moroa?

- Ja, han er en stor humorist, men noen betydelig sanger blir han dessverre aldri.

Rå gapskratt er ofte resultatet når naturtalentet Selnes entrer scenen, men tekstene hans har ofte en alvorlig klangbunn: om fraflytting, svart hav, russiske damer i Skipagurra og ikke minst den etniske konflikten mellom samer og nordmenn.

Det sies at om alt annet går galt for en revyartist i Kyst-Finnmark, finnes det i alle fall en lettvint redningsplanke dersom folk ikke flirer: å hente fram den halvfulle tullingen i samekofte. Selnes har sjøl gjort sin sameparodi til en gjenganger. Det er en tradisjon blant andre Arthur Arntzen har lite til overs for:

- Arthur har jo sjøl fleipet med og delvis latterliggjort den nordnorske fiskarbonden. Det er vel ikke verre å fleipe med samefolket? Vår samefleip er ikke ondskapsfull. Vi kommenterer et høyaktuelt tema, noe alle snakker om: retten til land og vann. Samene her i Finnmark synes dessuten det er helt i orden. De fleste som reagerer er «asfaltsamene» som har flyttet til byen for å studere, mener Selnes og får støtte av scenekollega Runar Terje Fosland, som er litt av en revyartist også i arbeidslivet. Han driver skjenkestedet Bryggerie' og har fått dispensasjon til å tappe egetprodusert øl.

- Verdens nordligste bryggeri ligger ikke i Tromsø. Æ driv det her i byen og navnet på foretaket er «Sorry, Mack», forklarer han.

Det er finnmarkshumoren i et nøtteskall.

MER HEFTIG LATTER OG GRÅT I VENTE : Finn Arvid Selnes (i midten) og Runar Terje Fosland foreviges i Knut Erik Jensens (t.v.) revydokumentar. Her sammen med filmskaperen selv. Kinopremiere: tidligst om halvannet år.Foto: KAJA BAARDSEN