Lille Marios bankende hjerte

Barokk peruansk overspent svulstig ukeblad elegant drama.

BOK: «Han var en mann med bred panne, ørnenese, borende blikk, rettskaffenhet og et edelt sinnelag(…)» Denne setningen dukker opp i flere kapitler, brukt på forskjellige personer, i romanen «Tante Julia og han som skriver». Romanen har to handlingsplan: Det ene er, ifølge Llosa, bygget på hendelser i Lima, fra Llosas attende år.

I boka jobber hovedpersonen Mario som nyhetsredaktør og oppleser ved en liten radiostasjon, og bor ellers hos bestemoren og bestefaren, siden foreldrene er i USA. Omgitt av en stor og dramatisk slekt forbereder han seg på en lovende framtid med å bli forelsket i sin egen vakre filletante Julia, etter at hun kommer fra Bolivia for «å finne seg en mann.»

Man må ta det for gitt at mye av romanen har basis i tildragelser som skjedde i Lima på 50-tallet, noe som understøttes av at en Julia Urquidi har skrevet «Det lille Vargas ikke sa» som svar på Vargas Llosas bok. Den sladderbladaktige tittelen er i tråd med denne romanens tone og stil. Llosa skriver i et forord at han begynte på boka i 1972, og brukte fire år på den, og at romansjangeren ikke er skapt til å fortelle sannheten, «men at disse, når de overføres til fiksjonen, alltid blir til løgner.» Og det stemmer: Jeg-fortellerens handlingslinje er uanstrengt fortalt, og aldri beklemmende.

Man tenker ikke på at dette er noe annet enn en roman.

Ut av attenåringens forelskelse i tanten, har Llosa nøstet en tilnærmet melodramatisk føljetongpastisj, som blir utviklet videre med at annethvert kapittel er løsrevne «historier fra virkeligheten» i uavsluttet form, alltid med en mannlig eller kvinnelig hovedpersons spektakulære livshistorier; dramatiske og utrolige, fulle av blod, ulykker, branner, svik og misfostre, ville forelskelser og ubotelig, ulykkelig kjærlighet, presentert i et svulstig, men like fullt utsøkt språk, som eksellerer i kunstferdige idiomer og stiliserte omgåelser.

Flammende hjerter

Forbindelsen mellom de to planene understrekes med at det på Marios radiostasjon begynner en føljetongforfatter som også er skuespiller, og som er i stand til å få folk i Lima til å sitte naglet ved radioapparatet tre ganger om dagen. Pedro Camacho har det Llosa ville kalt «et utiltalende utseende». Han jobber på radiostykkene hver time av sitt våkne døgn, og går så inn i produksjonen av flammende hjerter og uventede katastrofer at han ikke enser omverdenen. Det eneste han bryr seg om og retter konsentrasjonen mot, er såpeseriene, som han naivt, humørløst og pompøst omtaler som om de kom fra en stor kunstners hånd.

Alvor

I motsetning til den mellomromaktige, eller Allendeaktige, «Rampejenta» (som kom i fjor), er «Tante Julia» ei bok som leker seg med temaene i formen. Llosa bruker føljetongens virkemidler til å skape en dobbelthet, hvor han klarer å fange både Marios patetiske, umodne forelskelse, som en forelskelse i å være forelsket, og det alvoret han viser da han trosser familien og slekten. I den utvetydige føljetongdelen begynner etter hvert elementer (karakterer og hendelser) å dukke opp i andre sammenhenger enn de først opptrådte i, eller ting gjentas i forskjellige kontekster, som det innledende sitatet, for å understreke det mekaniske i såpesjangeren. Eller for å underholde: Det er til tider fryktelig morsomt det som skjer, og man vil være med, ikke minst fordi Llosa skriver så godt. I historien om Marios skjebne som beilende ungtyr leser vi dessuten fortellingen med et annet blikk, og i denne delen utvikler føljetongforfatter Pedro Camarachos historie seg i en retning som gir den et sårt skjær. Slik skapes en balanse mellom pastisjens letthet og realismens tyngde. Og, det er også et sprell levende Lima Llosa beskriver, med en karakterrikdom som ikke mister sin presisjon i flørten med det karnevalske.

God oversettelse

Kari og Kjell Riskvik har stort sett gjort en god oversettelse, hvor Llosas rytmiske syntaks ser ut til å ha overlevd. Men som det er med en del oversettelser for tiden, virker det som om arbeidet har gått for raskt noen steder. Det finnes setninger her av typen «tok meg med på en seanse med spiritisme», som lett kan gjøres om til «med på en spiritistisk seanse.» Det finnes flere, og det finnes ord som er utelatt, skrivefeil og noen lite motiverte valg, som bruken av ordet «skurrilt» i dialog. Dette er ikke er avgjørende, men det burde vært unødvendig med en så stilbevisst forfatter.