Lille Norge i Cannes

Nordmenn i Cannes er vanedyr. Vi velger oss ut noen landemerker, og blir ved dem, sol eller regn. Tor Milde rapporterer fra solstolen.

Et Cannes-døgn står ikke i oppdagelsens tegn, snarere kan det virke som en endeløs tur på gjengrodde stier. Etter tolv frokoster på samme fortauskafé, vet jeg hva jeg snakker om.

Det var nesten lokal landesorg i den norske delegasjonen i Cannes, da stamstedet P’tit Carlton ble lagt ned for et par år siden. Her hadde nemlig nordmenn og andre skandinaver kappet om å være ute lengst i mange år. «Seks» i Cannes handler ikke om kjønnslig omgang, men om klokkeslettet man går hjem, eller «subsidiært» om promillen...

Men tro ikke at nordmenn fortvilte lenger enn det snaue året man ikke er i filmbyen ved Middelhavet. Da åsgårdsreien returnerte til Cannes, var det Le Petit Majestic som hadde overtatt rollen til den avdøde, tidligere konkurrenten. Og i år er det ingen som bryr seg om sneen som forfalt i forfjor.

Er det ikke Le Petit Majestic om natten, så er det Stromboli om dagen, en klassisk fransk fortausrestaurant med stolene vendt mot Croisetten og mot palasset, som i Cannes er langt mindre kongelig enn det høres. Stedet er etterhvert blitt så norsk at jeg etter å ha frekventert stedet i noen år, er blitt mer og mer irritert over at de ikke har byttet ut det forferdelige belgiske ølet Leffe, med det langt mindre forferdelige Ringnes eller Hansa.

Mitt opprinnelige pastis- og tartarstamsted, Blue Bar i hjertet av Croisetten, er derimot lagt ned, og motehuset Salvatore Ferragamo har inntatt og rasert de ærverdige lokalene. Ikke lenger skal jeg få ytre de klassiske franske glosene «un tartar, un pastis et un pression, s’il vous plait», sittende tilbakelent i en kurvstol med sola reflekterende i mine Armani-solbriller, og med en bikinikledt skjønnhet i hver øyekrok. Man kan bli skjeløyd av mindre...

Stranda på Carlton syder fortsatt av turistglam og future fashion, mens celebritetene holder seg unna oss skuelystne. For hvert år blir det færre og færre «sightings» av hollywoodske filmnavn, sirkulerende blant bermen, hvorvidt det skyldes det faktum at de oppholder seg kortere og kortere her nede, eller det skyldes en eskalerende skyhet og frykt for plagsomme fans, vites ikke. Mens jeg for tre år siden utvekslet nikk og et høflig «how are you» med en svært hyggelig Leonardo DiCaprio på stamstedet mitt, samt konverserte uanstrengt med Salma Hayek, har årets festival kun gitt meg regissøren Neil Jordan, og det i omtrent tjue meters avstand fra tidligere nevnte frokostkafé. Men som en kollega påpekte, han har da i alle fall vært Oscarnominert.

Ta det som et lite hjertesukk, her jeg sitter og skriver min rapport midt på Croisetten, ventende på et aldri så lite glimt av Karen Mulder. Eller Laetitia Casta. Eller Tyra Banks. Eller Heidi Klum.

I den endeløse rekken av festivaler i Cannes... Når er undertøysfestivalen?