Som pårørende er det provoserende å høre/lese uttalelser fra politikere vedrørende selvmord og psykisk helse. Jeg tror ikke folk flest aner hvor ille det står til med psykiatrien. For å forstå det må jeg dra fram klisjeen – «du må oppleve det selv».

Min familie og jeg fikk så smertelig oppleve dette da lillebroren min natt til nyttårsaften 2019 ikke lenger maktet livet. Han hadde da mistet alt håp om at det finnes god nok psykisk helsehjelp i dette landet.

La oss se nærmere på hvordan helse og omsorg fungerer i Norge. Det er slik at Helse- og omsorgsdepartementet har det overordnede ansvaret for helsepolitikk, folkehelse, helsetjenester samt kommunale tjenester. Helseministeren er Bent Høie.

Kunne Mats vært reddet?

Jeg merker meg at Høie ikke har noen utdannelse eller erfaring fra helsevesenet. Han har derimot formell bakgrunn fra hotelladministrasjon, samt grunnfag i jus. Når man ser politikken han fører innen psykiatri undrer jeg meg over om dette ville vært annerledes dersom Høie hadde hatt klinisk kompetanse og erfaring.

Mangelen på denne kompetansen peker seg ut som et problem i mine øyne. At de øverste som sitter på toppen og bestemmer er politikere uten tilstrekkelig kompetanse og erfaring innen helse og pasientkontakt. Hva blir resultatet? Jo, at legen som behandler deg ikke lenger er den dyktige klinikeren han eller hun egentlig er.

Nå har legen blitt en politiker og byråkrat. Jeg mener det er nettopp dette psykiatrien bærer preg av – politikk, paragrafer, lover og regler. Pasientens behov er ikke lenger i fokus.

Hvor er omsorgen? Hvor er armen og øyekontakten de så sårt trenger?

Hva skjer når det viktigste med konsultasjonen er journalføring som følge av frykt for å bryte strenge lover og regler? Jeg frykter, og har som nevnt fått erfare, at resultatet av denne strenge politikken er at suicidale og psykisk syke blir verre under behandlingen. Og i flere tilfeller jeg er kjent med blir de sendt på gata der de er til fare for seg selv og andre.

Jeg er i utgangspunktet for at man skal bestemme over sitt eget liv. Men noen ganger må andre ta avgjørelser for deg. Her om dagen leste jeg en artikkel der du Bent Høie uttalte følgende: «Det er viktig å få sagt at noen av tiltakene som er satt inn, kan ha virket. For alt vi vet kunne tallene vært enda høyere dersom vi ikke hadde gjort noe.»

Dette sier egentlig ganske mye. Jeg vil derfor gjøre Høie oppmerksom på at ca. 250 personer årlig tar livet sitt i spesialisthelsetjenesten, det vil si ca. 43 prosent av alle selvmord.

På tide å innse at hjelpen du mener finnes ikke hjelper. Å stå midt i sorgen der pårørende hører Høie skryte av jobben han gjør er intet annet enn provoserende.

Regjeringen mener det er umulig å løse dette uten større åpenhet. Mener de at de som sliter psykisk ikke er åpne?

Psykiske lidelser er jo den vanligste årsaken til at vi oppsøker fastlegen. Mange er åpne. Slutt å legge skylden og ansvaret på pasienten og pårørende.

Slutt å sende de som lider inn i køen til fastlege eller psykolog. Slutt å ha fokus på å få ned bruk av tvang. Dere må ikke si at det er mye god hjelp å få. Pasienter må faktisk få hjelp NÅR de ber om det, og før håp og motivasjon strander i en kø. Og hjelpen må være av høy kvalitet. Ofte blir de dårligere av den såkalte hjelpen. Det er grunner til at nesten halvparten av selvmordene i Norge blir begått av dem som er under behandling. Da kan umulig hjelpen dere viser til være så bra?

Jeg og mange andre pårørende opplever det som en hån når du Bent Høie sier at det er mye hjelp å få. Dette har ikke rot i virkeligheten. Svært mange som har opplevd psykisk sykdom, enten selv eller som pårørende, vet at dette ikke stemmer. Det er svært lite (god) hjelp å få.

Du viser til budskapet fra Maud Angelica sin tale. Hva med budskapet til alle andre 16-åringer som har mistet ei mor, en far, ei søster eller en bror? Når skal du lytte til deres budskap? Kan du Bent Høie vise til et annet tilfelle der en 16-åring har stått fram slik Maud Angelica så modig gjorde, og som du lyttet til?

Det var absolutt en fin tale. Men ikke glem at vi her snakker om kanskje Norges mest beskyttede og ressurssterke 16-åring. Jeg velger derfor å lytte til og løfte fram budskapet fra alle de andre 16-åringene som har mistet sine kjære. De er nok ikke enige med deg i at det er mye hjelp å få.

MENINGER

Jeg må fortelle om lillebror

Helsepersonell får ikke lenger lov til å være helsepersonell. Behandlingen bærer preg av politikken. Tro meg, jeg har opplevd det på nært hold. Mange helsepersonell er utrolig dyktige og har mye å bidra med. Men da må de få lov til å være helsepersonell i stedet for din høyre hånd.

Selvmordsraten har jo ikke gått ned til tross for flere handlingsplaner, økt kompetanse og «bedre» behandling. Det er jo så enkelt som at det politikere gjør ikke fungerer.

Å legge ned sengeplasser er ikke spesielt lurt. Det er heller ikke god praksis å utforme en tvangsbegrensningslov som lar syke personer avslutte eller nekte å ta imot behandling, bare fordi de er samtykke- eller beslutningskompetente. Tro meg, loven din fungerer. Det er mindre bruk av tvang i psykiatrien nå. Men til hvilken pris? Jeg fikk smertelig erfare dette 31. desember 2019.

Men en ting har du helt rett i Bent Høie – at det er en styrke å be om hjelp. Det er så utrolig vanskelig å be om hjelp når du egentlig har mistet alt håp og bare vil forsvinne. At dere som strever da oppsøker hjelp viser en så utrolig styrke som jeg beundrer.

Dere er så sterke som holder ut smerten og samtidig vil ha hjelp. For den smerten kan nok ikke beskrives eller sammenliknes med noe annet. Da er det en skam at de blir møtt av regelryttere og byråkrati.

Vi vet av erfaring at noe av det viktigste er å involvere familie. Men her er det enda en lov som er til hinder, nemlig taushetsplikten. Det MÅ bli en lavere terskel for å bryte denne dersom det er fare for liv og helse. Det trengs rutiner som åpner opp for å involvere familie på en bedre måte.

Det er så enkelt som at det vi gjør i dag ikke fungerer. Likevel fortsetter vi i samme spor. I 1995 kom den første handlingsplanen mot selvmord. Norge hadde den mest markante nedgangen i selvmord fra 1990-1995, altså FØR handlingsplanen ble iverksatt! Kanskje det er på tide at politikere trer til side og lar helsepersonell som er politisk uavhengig få utforme psykisk helsevern? Bare et forslag fra meg.

Avslutningsvis vil jeg understreke at kritikken i dette innlegget ikke bare er rettet mot Bent Høie. Det er en kritikk mot det som i en årrekke har vært en nedprioritering av psykiatrien. Men Høie har det overordnede ansvaret pr. dags dato.

Og for å sette ting i et historisk perspektiv – I 1855 var Norge et fattig land. Likevel bygde vi Gaustad sykehus som ble Norges første statlige sykehus for behandling av psykiske lidelser. Vi valgte å prioritere psykiatri. Dette kan vi blant annet takke Herman Wedel Major for – Norges psykiatriske far. Han var lege og mistet sin far til selvmord i 1839.

Idag er vi verdens rikeste land. Likevel har antall sengeplasser til døgnbehandling i psykiatrien nesten blitt halvert de siste 20 åra. Forstå det den som kan. Tenk hvis folk som Herman Wedel Major hadde vært helseminister i dag.

Planla å dø før sekstenårsdagen