Lillehammer rammet av invasjon fra det ytre skriverom

Slipp dikterne løs, det er vår!

Meninger

Stakkars forfatterne. De er ensomme mennesker. De sitter hver for seg og grubler over alt fra bittesmå dikt til enorme, flere binds romanverk. Ofte på trekkfulle hybler eller i uthus de velger å kalle for kontor. De fryser. De skjelver. De lurer på når de skal skrive sine mesterverk.

De er alene. De har ingen å snakke med. Unntatt når de er på festival. I Norge fins det rundt 50 litteraturfestivaler. Norsk litteraturfestival på Lillehammer er den største av dem.

Byen blir i disse dager invadert av 278 deltakere, de fleste av dem forfattere. De er alle gode venner. I hvert fall til det lir utpå natta. Da slåss enkelte så fillene fyker, verbalt eller fysisk, i de beste litterære tradisjoner. Andre gjør det motsatte, også i de beste litterære tradisjoner.

Men som Knut Hamsun skriver; om hundre år er allting glemt. I de fleste tilfeller er det eventuelt syndefulle livet ute av hukommelsen allerede morgenen etter.

Norsk litteraturfestival Sigrid Undset-dagene, som det heter, ble startet for tjue år siden i forlengelse av et beskjedent Sigrid Undset-seminar på Nansenskolen. Siden har den vokst i omfang og status.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Er det tilfeldig at festivalen ble startet året etter at OL ble arrangert ved bredden av Mjøsa? Jeg tenker ikke på den idrettslige siden av de vinterlige disiplinene. Men alle som var i byen vinteren 1994, vet at hovedgata ble forvandlet til en eneste lang bardisk — med eller uten skjenkerett. En treffende modell for bokfolket.

I Norge spytter verken forfattere eller forleggere i glasset, som det heter. Riktignok er drikkfeldighetene begrenset til visse restauranter og til det litt skjeve, gylne trianglet Kulturhuset Banken, Breiseth Hotell og Haakons Pub. Men det drikkes neppe færre enheter per deltaker enn det gjorde under idrettsstevnet.

Festivalen førte faktisk i sin tid til at forfatterne skiftet til kortbukse og t-skjorter med nummer på ryggen og startet fotballag. Flere drabelige kamper har vært utkjempet mot utenlandske lag uten at antall gullmedaljer kan matche de vi fikk på ski og skøyter. Men innsatsen til Karl Ove Knausgård, Tomas Espedal & Co. er det ingenting å si på.

Ellers går det mest i ølstafett, vinglassløfting og quiz. Konkurranseinstinktet innen det antatte åndslivet får sin sterkeste manifestasjon under den årlige spørrekonkurransen, også kalt for et uoffisielt norgesmesterskap i litteratur.

De siste åra har advokat Cato Schiøtz og forlagsredaktør Anne Bull-Gundersen stått for spørsmålene. Forfatterne sitter tett i tett og hvisker høylydt mens de knurrer mot sidebordet og gruer seg til quizmasternes obligatoriske spørsmål fra Bibelen. Seieren har høy prestisje.

Flest førsteplasser er blitt erobret av laget som har sitt navn etter Dag Solstads fødselsdato, 16.07.41. I år vil det merkes at Solstad er på signingsferd i USA, landet han vanligvis hater. Der burde suksessen bør være sikret etter at Morgenbladets Ane Farsetås har skrevet en artikkel på nettstedet Litterary Hub under tittelen: «Norway?s greatest living writer is actually Dag Solstad...and he?s coming to America.»

Ellers har Solstad, dersom han ikke har andre oppdrag under festivalen, pleid å holde et improvisert foredrag om forfattere han har et nært forhold til, for å sikre deltakelse. Solstad-feberen tok av i 2011. I Lillehammer hadde man allerede den gangen forstått hvem som er Norway?s greatest writer og feiret det grundig. Solstad guidet rundt i byen med sin «Roman 1987» i den ene hånda og en mikrofon i den andre.

En kontingent fra en en rullator-festival som også gikk av stabelen i byen, ble på et visst tidspunkt revet med i festlighetene, men de trillet etter hvert ut til siden ettersom opptoget trakk i langdrag.

Tema for festivalen har skiftet fra «Fremtiden» til «Forbrytelse og poesi», fra «Strid og forsoning» til «Utroskap». Fargerikdommen og kontroversene rundt festivalen hadde utvilsomt en bølgetopp mens Stig Sæterbakken var kunstnerisk leder 2006-2008, med alt fra Laphroaig whisky-seminar med en innfløyet skotsk smaksekspert til konsert med Antony & The Johnsons.

Pluss invitasjonen til den kontroversielle historikeren David Irving under temaet «sannhet». Angsten for horder av nynazister og det motsatte i vilt slagsmål i gågata ble overveldende og Irving ble avinvitert av bestyrelsen. Sæterbakken trakk seg i protest.

Ellers har det i tidligere tider også vært knyttet visse forventinger til åpningsforedraget, der alle fra Arne Treholt til kona til bokhandleren i Kabul, for ikke å snakke om Johan Galtung, har latt smella gå og skapt liv og røre. Blant konfransierer huskes nok best Shabana Rehman, som nesten, men bare nesten, satte fyr på Koranen.

Alt dette er tonet ned. Ingen foredragsholdere. Ingen langtrukne, lokale innslag på scenen. Less is more, som det heter.

En rekke verdenslitterære stjerner, inkludert nobelprisvinnere og —kandidater, har krysset torget i festivalbyen. Norske forfattere vandrer tradisjonelt fra pub til pub og underholder mer eller mindre forberedte drukkenbolter med opplesning. I år skal stuntpoetveteran Torgeir Rebolledo Pedersen og nachspieldronning Vigdis Hjorth gå arm i arm nedover hovedgata med bøker under armen lørdag kveld.

Mengden av forfattere har utover natta et visst preg av åsgårdsrei, med promillesprengte diktere på jakt etter forleggere med gullkort i baren. Der henger de og fører samtaler som ikke nødvendigvis bærer bud om gudegnist ved skrivebordet.

Og mens du omsider snubler hjemover, kommer du kanskje i nærkontakt med noen av de sitatene som er felt inn i steiner fortaulangs i byen, tilskyndet av festivalen. For eksempel Dag Solstad: «Månen hang stor og gul over hodene våre». Eller Asbjørnsen og Moe: «Solen brøt gjennom skodden og lyste over et deilig land.»

Men uansett, Jan Erik Vold: «Det er håpløst og vi gir oss ikke.»