Lillelord i Son

En midt-på-treet-bok om moden kjærlighet og utviklingen i en småby ved Oslo-fjorden.

Utviklingen, slik den griper forandrende inn i næringsgrunnlag, bosetting, bybilde, livsstil og tenkemåte, er hovedtema i Dag Larsens roman «Kall».

Lyrikeren og barnebokforfatteren Dag Larsen kommer fra Son, som likner til forveksling på den lille småbyen Strand. Her møter vi jeg-fortelleren Kristine, en kvinne midtveis i livet, regnskapsfører og hjemkommet etter lange år på fremmed sted, med en fortid teksten lar hvile i det dunkle, og en framtid hun er innstilt på å dele med den mannen som hun som ung var avstandsforelsket i.

Men det blir hurtig klart at mannen har forlatt henne. Som forteller er Kristine en kvinne som ser seg tilbake. Romanen er formet som en serie tilbakeblikk, der ulike tidsplan griper inn i hverandre. Kjærlighetshistorien danner grunnstammen, men ut fra denne løper det ulike greiner som suger næring fra hovedhistorien.

Svin på skogen

«Kall» heter mannen, utflytter som Kristine, en representant for den nye turboøkonomiens jetsett, en oppkomling som konene ved vannposten både ser skjevt til og beundrer som småbyens store sønn. Han er tredjegenerasjon strandværing.

Farfaren var fisker, faren fabrikkarbeider og grå eminense i parti og fagforening, selv er han pengeflytter, som det så treffende heter. En sviker og desertør, altså? Tja, på sett og vis, men samtidig en mann som verken småbyen, fortelleren eller vi som lesere blir helt klok på, en Lillelord-skikkelse med skjevt smil og proletær bakgrunn - som går sine egne veier. Det viser seg dessuten at han ikke er den eneste som har sine svin på skogen, og Larsen (og fortelleren) er i det hele tatt forsiktig med å felle dommer over de personenes handlingsvalg.

Forsert språk

Det er nemlig Utviklingen det handler om og ikke enkeltpersoners moralske kvaliteter eller mangel på sådanne. På den relativt lille plassen han har gitt seg selv til rådighet, har Larsen lyktes ganske godt i sitt forsøk på å bruke den private kjærlighetshistorien som katalysator for en overordnet fortelling om sosiale endringer, om hvordan Utviklingen har fart fram med en småby ved Oslo-fjorden.

Romanen kaller likevel ikke på den store begeistringen. Språket virker til tider litt forsert. Av en eller annen grunn har Larsen f.eks. bestemt seg for å ekskludere konjunksjonen at fra teksten, og de mange prosalyriske innslagene gir ikke fortellingen det løft som de nok var tiltenkt. De mange gode tilløpene til tross er «Kall» en typisk midt-på-treet-bok, som sannsynligvis hadde vært tjent med et par oppussingsrunder til.