«Lim», Irvine Welsh

Fire kompiser på jakt etter fitte, dop og slosskamper i skotsk drabantby.

BOK: Etter den sensasjonelle «Trainspotting» og motbydelighetene i «Dritt», graver Irvine Welsh seg i «Lim» inn i drabantbylivets tristesse.

I Edinburghs forsteder sitter de sosiale problemene og gatas voldelige virkelighet som en refleks i ryggmargen. Forakt for systemet og den lojale tilhørigheten til sine egne får mann inn med morsmelka.

Vi følger de fire kompisene Billy, Andrew, Terry og Carl. Welsh hopper inn i livene deres i 1980, 1990 og 2000, og lar dem selv få komme til orde.

Den tidlige ungdomstida består i jakt etter fitte, slåssing etter fotballkamper og brekk. Som unge menn jakter de etter fitte, dop og fester, mens de forsøker å stable et eget liv på beina.

Ti år seinere er de en utdanket generasjon, og må revurdere hva de egentlig holder på med. Billy må legge boksekarrieren på hylla og åpner en bar, Andrew får aids, Terry fortsetter kjøret med damer og dop, mens Carl har slått seg opp som DJ.

Drabantbymentaliteten blir Welshs termometer for tida som forandrer seg.

Romanen er oversatt til norsk drabantbyslang, skrevet ut nesten lydrett, for å fange tonen fra Welshs skotske drabantbyslang. Det er ikke fritt for at det av og til virker litt kunstig, men stort sett fungerer det godt, det gir karakterer og miljøet det krasse uttrykket romanen hviler på. Det er dessuten vanskelig å se for seg en annen måte å oversette Welsh på; han er en gatas forfatter, slik Hubert Selby Jr. er det.

I romanens siste del mister den fokus; andre personer kommer inn, og med unntak av Carl mister hovedkarakterene stemmen. Tråder skal knyttes, og slutten blir litt forsert.

Men Welsh skriver med trøkk, han har driv, romanen er rå, brutal, direkte, upolert og morsom. Men tidvis også ensidig - og 600 sider blir i meste laget.