Limp Bizkit

Durst frir til fansen, uten at det hjelper.

Les alle musikkanmeldelsene

CD: Det er snart gått to år siden Fred Durst og Limp Bizkit prøvde å stikke av fra et kollapsende nu metal-hus på «Results May Vary». Oppskriften den gang var neo-grønsj, melodier og stilfulle akustiske partier, samtidig som Durst roet temperamentet.

Det gikk ikke så bra, så nå er det back to basics og hallo til dem som elsket låta «Nookie» som gjelder. Det betyr rapcore, aggresjon og at gitarist Wes Borland er tilbake. Problemet er bare det at «The Unquestionable Truth (Part 1)» er en oppvisning i form uten innhold. Greit, det er sint og bråkete, men Borlands riffing mangler for ofte tyngde og groove, Durst høres virkelig ut som en annenrangs Zack de la Rocha, og låtene mangler helt kroker lytteren kan henge med på. Durst vil ha oss med på et sinne mot verden, men han oppnår strengt tatt bare at vi blir forbanna på ham.