ANMELDELSE: «Jeg fødes av en far. Jeg kløyver hodet hans. I et øyeblikk like langt som livet selv står vi rett overfor hverandre og ser hverandre inn i øynene. Du er faren min, sier jeg til ham med øynene. Faren min. Det er faren min som står foran meg i blodet på gulvet.»

Slik åpner Linda Boström Knausgårds romandebut «Helioskatastrofen». Og jeg forbereder meg (med gru) på en kryptisk, megetsigende og beksvart tekst, der jeg må gjette meg til en symboltung mening. Men så er det ikke sånn.

Forunderlig vakker Denne knappe romanen — på litt over 100 sider - er forbausende klar og lett, det nokså tunge stoffet til tross. Den er vakker på sitt forunderlige vis, med de mest innsiktsfulle bilder, like storslåtte som de er hverdagslige. Og sanne på sin måte. Og så er den effektiv, Boström Knausgård skriver med en så stor selvfølgelighet at handlingen settes med en gang.

Hva boka handler om? Si det. Mytologi, religion, galskap? Jenta som fødes av en far er tolv år gammel. Faren blir hentet av en ambulanse, diagnostisert som schizofren. Jenta vandrer barbeint ut i snøen, med gullhjelm på hodet. Hun befinner seg da i en liten bygd i Västerbotten. Bygdefolket sier at faren, Conrad, aldri har hatt barn, og forstår ikke hvem hun er. Hun gis navnet Anna, og blir sendt til en hyggelig og velmenende fosterfamilie. De er pinsevenner, med to tenåringssønner som ikke riktig etterlever foreldrenes avholdsløfter.