FOR ROS: Linda Boström Knausgård er for mange mest kjent som kona til Karl Ove Knausgård, men fortjener også oppmerksomhet for sine egne bøker. Foto: Melisa Fajkovic / Dagbladet
FOR ROS: Linda Boström Knausgård er for mange mest kjent som kona til Karl Ove Knausgård, men fortjener også oppmerksomhet for sine egne bøker. Foto: Melisa Fajkovic / DagbladetVis mer

Linda Boström Knausgård om galskap sett innenifra

I roman om jente som fødes ut av pannen til faren sin.

ANMELDELSE: «Jeg fødes av en far. Jeg kløyver hodet hans. I et øyeblikk like langt som livet selv står vi rett overfor hverandre og ser hverandre inn i øynene. Du er faren min, sier jeg til ham med øynene. Faren min. Det er faren min som står foran meg i blodet på gulvet.»

Slik åpner Linda Boström Knausgårds romandebut «Helioskatastrofen». Og jeg forbereder meg (med gru) på en kryptisk, megetsigende og beksvart tekst, der jeg må gjette meg til en symboltung mening. Men så er det ikke sånn.

Forunderlig vakker
Denne knappe romanen — på litt over 100 sider - er forbausende klar og lett, det nokså tunge stoffet til tross. Den er vakker på sitt forunderlige vis, med de mest innsiktsfulle bilder, like storslåtte som de er hverdagslige. Og sanne på sin måte. Og så er den effektiv, Boström Knausgård skriver med en så stor selvfølgelighet at handlingen settes med en gang.

Hva boka handler om? Si det. Mytologi, religion, galskap? Jenta som fødes av en far er tolv år gammel. Faren blir hentet av en ambulanse, diagnostisert som schizofren. Jenta vandrer barbeint ut i snøen, med gullhjelm på hodet. Hun befinner seg da i en liten bygd i Västerbotten. Bygdefolket sier at faren, Conrad, aldri har hatt barn, og forstår ikke hvem hun er. Hun gis navnet Anna, og blir sendt til en hyggelig og velmenende fosterfamilie. De er pinsevenner, med to tenåringssønner som ikke riktig etterlever foreldrenes avholdsløfter.   

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gresk tungetale
Anna er innesluttet, taus og asosial. Hun skriver hemmelige brev til sin mytiske, mystiske far, og får hemmelige brev tilbake fra det psykiatriske sykehuset.

Hun prøver å leve så normalt hun kan, konversere, være en god datter for fostermoren, men hun mislykkes. Inntil hun blir tatt med til kirken og bedt om å tale i tunger. Da renner det ut av henne - en strøm av ord. Gudenes tale. Hun blir en sensasjon i den lille bygda, inntil det avsløres at hun snakker gresk.

Sikkert språk
Svenske Linda Boström Knausgård debuterte i 1998 med diktsamlingen «Gör mig behagelig för såret». I 2011 kom novellesamlingen «Grand Mal». Den ble oversatt til norsk, og det er vel ingen hemmelighet at det var på grunn av ektemannen Karl Ove.

Han hadde blant annet skildret konas bipolare lidelse i sin selvbiografiske romansyklus, og jeg må innrømme at jeg den gang åpnet novellesamlingen med en viss skepsis. At det var hennes versjon, liksom.

Men så var det ikke sånn. Riktignok var flere av de 20 novellene delvis selvbiografiske, om Karl Ove og familien og angst og død. Men den var gjennomsyret av en litterær autentisitet og et imponerende sikkert språk, som gjorde det til litteratur og ikke gal manns tale. Det gjelder også denne boka, som er jevnere og mer gjennomført enn novellesamlingen.    

Skremmende selvfølgelighet
Siste halvdel av «Helioskatastrofen» er lagt til et mentalsykehus. Jenta faller sammen og legges inn. Hun vasker seg ikke. Hun snakker ikke. Hun dopes ned og legges i reimer. Hun har samtaler med en psykiater, som fremstår like autoritær og dum og interesseløs som de stakkars psykiaterne gjerne gjør i denne type bøker. 

Linda Boström Knausgård om galskap sett innenifra

«Jeg lurte på dette med viljen min. Min vilje til liv? Fantes den et sted? Hvordan skulle et liv kunne se ut? Hva ville hende med meg? Ville jeg bli sluset ut til bordet der de spilte spill? Måtte jeg begynne å gå turer igjen?» heter det et sted.

I denne boka som kan leses som en sykdomshistorie sett innenifra. Om hvordan jenta prøver å uttrykke seg, men ikke får ordene forbi den tungen, fordi den er lammet av dop. Inntil hun sier, med den skremmende selvfølgeligheten som er så betegnende for forfatterens stil; «Kan dere hjelpe meg å dø?»

Sterke bilder
Boström Knausgård debuterte som poet, og spesielt siste del av «Helioskatatstrofen» kan vel så gjerne leses som et langt prosalyrisk stykke.

Fordi hun bruker så sterke bilder, og skildrer et sjeleliv i grenseland, har hun blitt sammenliknet med poeter som Sylvia Plath, Tove Ditlevsen og Edith Södergran. Selv tenker jeg på norsk-svenske Beate Grimsrud. De er riktignok litterært svært ulike, men har det til felles at de beskriver det vi kaller galskap med en skremmende autentisitet.

«Solskinnssyke kalte Urban det, når man ikke fikk sove fordi man bare steg oppover og oppover. Gleden som liksom slo ned i en og ikke fikk plass i kroppen, men kom seg ut gjennom hodet ved å åpne et hull.»

Flere fortolkninger
Det kan være mani og psykiatri, men Boström Knausgård åpner for flere fortolkninger: Lavkirkelig tungetale, gresk mytologi: «Hun er Athena», heter det et sted om Anna. Athena, som opprinnelig var solgudinnen. Helios som er lysets Gud. Katastrofen da lyset sprenger seg ut, mørket som senker seg. Krigergudinnen Athena var også Zevs datter, og født ut av hans panne.

Dette kunne blitt forsert hos andre enn Boström Knausgård, men hun er så nedpå når hun skriver, så lite pompøs.

I en bok som flommer over av de vakreste og mest presise innsikter: «Mennesker tar så stor plass i en, tenkte jeg. De spiser seg inn og blir værende, selv om man vil være for seg selv.»