GRIPENDE: Linda Boström Knausgård har skrevet en solid og gripende novellesamling, mener anmelderen. Her er hun fotografert da hun leste fra boka under litteraturfestivalen på Louisiana i Danmark i fjor. Foto: KRISTIAN RIDDER-NIELSEN
GRIPENDE: Linda Boström Knausgård har skrevet en solid og gripende novellesamling, mener anmelderen. Her er hun fotografert da hun leste fra boka under litteraturfestivalen på Louisiana i Danmark i fjor. Foto: KRISTIAN RIDDER-NIELSENVis mer

Linda Boström Knausgårds bok synes skrevet med hjerteblod

Men Karl Ove kunne hun holdt unna.

ANMELDELSE: «Mannen min kjenner du jo. Ham vet du alt om. Ambisjonene hans og den enorme viljen. Evnen til å holde ut. Han byr deg en motstand du ikke trodde var mulig. Er det ham du har vanskeligst for å slippe?»

Påtrengende Dette nokså påtrengende, og kanskje unødvendige, spørsmålet er hentet fra åpningsteksten «Ønske» i Linda Boström Knausgårds novellesamling med den betegnende tittelen «Grand mal». Den vakre teksten handler om en familie på fem rundt et kjøkkenbord. De tre små barna; den ene datteren med tynne armer i nattkjolen, den andre med en kropp «stiv av skrekk».

«De er små og de kjemper allerede. Du ser mørket over dem. (...) Du skal la oss være», ber jeg-personen, som avslører at også hun er redd hele tiden.

Denne «du» kan være oss lesere, det kan være Vårherre, den onde selv, døden, eller bare angsten vi alle bærer på. Angsten for at idyllen eller lykken eller hverdagen når som helst kan gå i stykker. Den angsten er den eksistensielle grunntonen i de tjue korte tekstene i denne relativt beskjedne boka.   

Selvbiografisk
Det er ikke tvil om at ektemannen i «Ønske» er Karl Ove Knausgård. Så tydelig er det, at det nesten er noe ertent ved det. Linda Knausgård vet, og vil muligens at vi skal vite at hun vet, at vi leser denne samlingen kun fordi hun er gift med den hun er.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er umulig ikke å lese inn Linda Knausgards mye omtalte mentale sykdom, som delårsak til den truende angsten samtlige kvinner i denne samlingen bærer på.

Linda Boström Knausgårds bok synes skrevet med hjerteblod

Det til tross for at bare et par av tekstene er opplagt selvbiografiske. De fleste av dem skifter navn og alder, og for så vidt også motiv; barndomserindringer, kjærlighetsmøter, en tur i byen. Men stemmen og grunntonen er den samme, det er død og blod og mentalt mørke. Akkurat dette er samlingens største svakhet, og hun kunne med fordel likegodt bare skrevet «jeg».  

Gripende bilder
Dette er likevel ingen svak novellesamling. Med noen unntak er tekstene i seg selv så autentiske i sin angstfylte desperasjon, at de nærmest angriper deg som leser.

I den grad det er selvbiografisk, klarer Boström Knausgård å løfte seg ut av sin egen redsel, og lage litteratur av det.

Det klarer bare gode forfattere, eksempelvis også svensk-norske Beate Grimsrud.   

Egentlig formulerer Knausgård det best selv i en av samlingens mange gripende bilder; «denne ensomheten som stråler ut fra meg og som får mennesker jeg møter til å føle seg ille til mote, fordi jeg på et eller annet vis minner dem om at også de er ensomme (...).»