Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Linedanser på piggtråd

Boka til den 22 år gamle Gene Dalby åpner svakt, men på side 15 blir det plutselig sting i det. Han ønsker seg dikt som kan sprøytes inn i årene, står det; de skal ikke ses, men rytmen skal føles under huden. Så følger overraskelsene slag i slag.

Likevel er det nettopp det synlige i disse diktene, som slår en; men det som sees er ofte «psykedelisk». I diktet «LSD» møter han en kvinne i døren, hun «smiler fra dørkarm til dørkarm», så glir hun bort, «bare skyggen blir igjen». På bordet foran ham begynner en penn å blø. Et vilt dyr går til angrep på ham, og han ler: «Det er eneste måten å få dyret vekk på/Det som skremmer meg mest/Er ikke dyret/Men at latteren er ekte»

Og enkeltsitater annensteds fra: «De skjøt på meg/ Fra fotoautomaten» «Ler du/Med det hodet som sitter på skuldrene/Eller det som ligger i kurven». «Sendingene har/Vært utydelige/Siden vaktmesteren hengte seg/I fellesantennen/…/TV\'en er spaltet i/Minst 79 personligheter/Men jeg gir pokker/Jeg har nok med mine to.

Angst, et hovedmotiv i dette hundreårets europeiske poesi, går som en blodrød tråd gjennom diktene til Dalby. Men han verken forteller om den eller «utsier» den, han anskueliggjør den. Som alt i boktittelen: «Linedanser på en piggtråd». Eller når han lar det snø glass-skår i februarnatten, han vasser i glass-skår, lydløst. Om han kysser, er det for å dempe skriket. Telefonstolpene er galger, de summer ikke, de gir opptattsignal: «Denne galge er opptatt/Prøv neste». Han ser lyset rinne bort gjennom sprekker i gulvet, speilet er bare malt på veggen, og «hadde det vært malt en trapp/Ville jeg falt i den».

Mot denne bakgrunnen virker de få øyeblikkene av tilnærmet ro desto sterkere. Det kan skje i et par kjærlighetsdikt (men skrevet til en nedsjast narkoman), eller i et enkelt kortdikt:

Hva galt
Har havet gjort?
Det har jo bare
Speilet vinden

Å henføre Dalby til surrealismen er misforstått. Dette er ikke automatisk skrift, det er angstbilder, opplevd og erindret. Bak et sentralt dikt som «De korsfestede», vanskelig både å referere og sitere fra, aner man derimot Obstfelder og de tidligere symbolistene. Jeg er spent på neste bok av Dalby. Ennå kan mye både avklares og utdypes.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media