Lipstickfeminismen

Hvorfor nekter feministene å ta inn over seg at også kvinner kan være kjønnskonservative?

Per Kristian Dotterud reiser kanskje tre typer kritikker av min bok «Pen søker trygg» i sin kronikk i Dagbladet 10.11, og to av dem stemmer. Boka fokuserer på makt og kjønn, og er derfor kanskje ikke så forsonende som enkelte kanskje skulle ønsket. Retorikken min er også ekstremt provoserende, og den generer «bokanmeldelser» som ligner mer på politianmeldelser. Den har vært for subjektiv, for lite subjektiv, en ræva fagbok, eller en ræva roman. Sinte mediefeminister skjønner at varemerket «feminist» er truet. Fra mer litteraturkyndig, og mindre politisk hold, er den «velskrevet» og «vellykket». Boken preges av pessimisme, og humor på feministers bekostning. Dotterud har nok rett i at den kunne vært mer konstruktiv, men tar et klokt forbehold om å forstå boken rett, når han deretter sier at jeg går rett inn i en kjønnskrig, og stopper der.

Riktig nok urinerer jeg i mediafeministenes badevann, og kanskje skvetter jeg litt på hele ideologien i samme slengen, men boken har også noe helt nytt, og noe konstruktivt ved seg. Boken handler om å tilskrive kvinner årsakskraft på lik linje med menn. Om å dra kvinner inn som en arbeidsplass for likestillingsarbeid. Om å åpne opp for fraser som «kjønnskonservativ kvinnelighet», og om å gjøre kvinner synlige, som noe mer enn bare en virkning eller produkt av menn. Når Dotterud sier at boken feiler i et konstruktivt ærend, er dette fordi Dotterud ser for seg en fremtid med feminisme, mens jeg ikke gjør det.

Feminismen håndterer ikke feminine maktstrukturer. Kunnskap som ikke sender på patriarkatfrekvensen, fanges ikke opp. Dette gjør sannsynligvis feminismen til et hinder, også for kvinner, når likestilling krever at vi forholder oss til kjønnskonservative kvinner på en like strategisk måte som vi forholder oss til kjønnskonservative menn. I feminismen forsvinner kvinnen, for hun er ikke årsak til noe. Hun er flink pike. Men kvinner har også en rett til å være årsak, på lik linje med menn.

«Pen søker trygg» bryter bevisst med denne forståelsen, og lar kvinner være årsak. Det er en rolle de fyller med glans. På en enkel måte får leseren innblikk i hvordan også kvinner «undertrykker». «Undertrykking» er et sterkt ord, og jeg ønsker å problematisere en fortsatt bruk av det, på begge sider av kjønnsorganet. Når feminister fremdeles insisterer på å bruke begreper som «undertrykking» og «patriarkat», skjuler dette at det finnes reelle goder som kvinner mottar i «patriarkatet». En trygghet man ikke kan regne med at de uten videre vil gi slipp på. Dermed er kvinner med på å opprettholde en konservativ struktur som også menn lider under. Det handler ikke om å være mest mulig offer, men å komme videre. Å være konstruktiv og nytenkende.

Lipstickfeminister posisjonert i media etterlyser samarbeid med ene hånden, og sabler ned potensielle samarbeidspartnere med andre. De nekter å godta et bokettersyn, og shopper opportunistisk i kjønnsforskningens kunnskapsbank. De jobber hardt for å holde feminismen sminket og sexy. Feministhåndboka har fått rosa cover, men innholdet er det samme. En «badgirlfeminist», eller «cyberfeminist» bruker leppestift, men skjønner fremdeles at hun lever i et patriarkat. Og hun jobber seg opp i media. Dotteruds «radikalfeminister» finnes ikke lenger. De har tatt spranget fra grå akademisk virkelighetsproduksjon til medias sminkede virkelighetsformidling. Har ikke Dotterud lest NO LOGO? Det handler om ideologisk brand management.

Amnesty/Reform-rapporten burde være en vekker. I avisene kunne man lese at norske menn mente at voldtekt var kvinners skyld. Dette hadde lite å gjøre med de faktiske funnene i undersøkelsen, som Dotterud var med på å gjennomføre. Den ble tilpasset et ideologisk behov der voldtekt er et uttrykk for patriarkatets vedvarende «massevoldtekt» av kvinner. Slike overskrifter skaper apati og skepsis hos menn, og ødelegger for likestillingsarbeiderens mulighet til å mobilisere den store overgrepsbekymringen som veldig mange menn ga uttrykk for i undersøkelsen. Å bekrefte ideologien ble viktigere enn kvinnene.

Lipstickfeminister sutrer ikke. Det er dårlig mediestrategi. I stedet leser man at mennene sutrer. Mannsrollepanelet, ble effektivt gjort til klovner. Den akademiske ekvivalenten til «sutring» er en myte om at mannsrollen skulle være i en slags krise. Den amerikanske feministen Susan Faludi lanserte begge strategiene: Den «kriserammende mannsrollen» i akademia, og den «sutrende mannen» i media. Feminismen skulle komme seg etter «det store tilbakeslaget», og måtte ta kontroll over massemediene som ikke skjønte at det var kult å være feminist. Feministisk fraksjon for strategisk desinformasjon var dermed født. Den tredje bølgen, var en vellykket reposisjonering av feminismen. Forskjellen var, at nå hadde menn problemer, ikke kvinner. Det er greit for meg, men når propagandaapparatet forurenser progressiv kritikk, har vi alle et problem.

Lipstickfeminismen er medietrent, og gir kun floskler og fraser tilpasset overskriftene av typen: «Feminister er best i senga». Dotterud har ikke fått dette med seg, og lever i åttiårene. Likestillingsdebatt foregår ikke lenger med akademisk saklighet og rettskaffenhet, men med medias subjektiverende reklametekstlogikk. Fravær av et etisk felles minste multiplum, gjør Dotteruds ghandisme både naiv og ubrukelig.

SEXY: Lipstickfeministene jobber hardt for å holde feminismen sminket og sexy. Feministhåndboka har fått rosa cover, men innholdet er det samme, skriver Preben Z. Møller. Foto: Jørn H. Moen
SEXY: Lipstickfeministene jobber hardt for å holde feminismen sminket og sexy. Feministhåndboka har fått rosa cover, men innholdet er det samme, skriver Preben Z. Møller. Foto: Jørn H. Moen Vis mer
Lipstickfeminismen