SUPERKVINNE: En mildere Lisbeth Salander i Claire Foys skikkelse i den nye Milennium-filmen. Vis mer

Anmeldelse: «The Girl in the Spider’s Web»

Lisbeth Salander redusert til A4-heltinne

Den nye Millienium-filmen har slipt bort de skarpe kantene.

«The Girl in the Spider’s Web»

3 1 6

Action/thriller

Regi:

Fede Alvarez

Skuespillere:

Claire Foy, Sylvia Hoek, Sverrir Gudnason

Premieredato:

9. november 2018

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

«The Girl in the Spider’s Web»

«Masseaction og lite personlighet.»
Se alle anmeldelser

FILM: Det er vel ikke akkurat sånn at Stieg Larsson ville snudd seg i grava over å betrakte utviklingen av hans antiheltinne Lisbeth Salander. Men den framtoningen hun har fått i den nye filmen i Millenium-serien, «The Girl in the Spider’s Web», hadde han knapt gjenkjent. Borte er den farlige, plagete ungjenta på hevntokt. Hun er erstattet med en robotaktig superkvinne (Claire Foy) på linje med dusinet av typen.

Claire Foy er her en diametralt motsatt skikkelse av den vi kjenner fra «The Crown». Hun er en førsteklasses skuespiller; det er manuset det er noe feil ved. Regissør Fede Alvarez har bygget sin film på boka til David Lagercranz, mannen som overtok prosjektet etter avdøde Stieg Larsson. Han har laget en teknisk bra, men uhyre tradisjonell agent/superhelt-film med masse action og lite personlighet.

Blond søster

I Salander-skikkelsen, slik hun i tidligere filmer er framstilt av Noomi Rapace og Rooney Mara, bor det en tragisk og vond forhistorie. Den gjenfortelles innledningsvis i den nye filmen i en scene der den brutale faren (Mikael Persbrandt) skal forgripe seg på sine to små døtre Lisbeth og Camilla, mens Lisbeth kaster seg ut i snøen fra en høy veranda og kommer seg unna. Camilla-skikkelsen nevnes knapt i de tidligere filmene; her dukker hun opp igjen 16 år seinere i Sylvia Hoeks skikkelse. Hun er like blond som Lisbeth er mørk, men det er bare utenpå.

Biljakt i Volvo

Der Lisbeth-skikkelsen mangler mye av sine tragiske og traumatiserte særtrekk, er filmens øvrige kvinneskikkelser like grunne og klisjébefengte. Søsteren Camilla ter seg og kler seg som middels russisk agent, og Säpos kvinnelige nestsjef Grane er akkurat like iskald, arrogant og forretningsmessig som de fleste kvinnelige etterretningssjefer i spionfilmer. Det som virkelig skiller seg ut her, er at biljaktene skjer i Volvo.

For åstedet er jo Sverige. Lisbeth Salander er akkurat i gang med å hevne seg på en rik kvinnemishandler idet hun får et komplisert hackeoppdrag. En tidligere agent i USAs nasjonale sikkerhetsråd NSA har utviklet et dataprogram som kan gi tilgang til alle verdens atomvåpen. Han har fått samvittighetskvaler og vil ha hjelp til å slette det. Hackeren Salander er rett dame på saken. I sine svarte hettegensere, skinnbukser og lærjakke rir hun gjennom Stockholms gater og kaianlegg på sin lynraske Ducati. Motorsykkelen klarer til og med en tur over isen i byens indre havn.

Is og snø

Vinterbildene fra Stockholm er passe eksotiske og sklir sømløst inn den mytiske forestillingen om «nordic noir». Natt, is og snø. Det gir hele filmen et slags minimalistisk preg der det meste er svart eller hvitt, et uttrykk som nok er ment å stå i stil til Salander-skikkelsen. At søsteren Camilla, som Lisbeth trodde hadde begått selvmord tre år tidligere, plutselig dukker opp som et rødt utropstegn i alt det svarte og hvite, grenser til det melodramatiske.

Blodfattig

Lisbeth Salanders mannlige sidekick, Milennium-journalisten Mikael Blomkvist (Sverrir Gudnason), er i denne filmen redusert til en blodfattig birolle, nærmest en slags assistent Lisbeth kan ringe til når hun trenger en tjeneste. Forholdet mellom disse to blir verken forklart eller utdypet; hans affære med en kvinnelig redaktør virker umotivert og likegyldig for plottet. Verst er det likevel at Lisbeth Salander er redusert til ganske alminnelig actionfigur uten skarpe kanter.

.