Lise Männikkö

Distansert roman om å finne seg en plass i livet.

Lise Männikkö har utgitt 13 barne- og ungdomsbøker før hun nå debuterer med en roman for voksne. «Mennesket M» har samme undertone av undring som barnebøkene, men romanprosjektet er for diffust til at leseren beveges følelsesmessig og intellektuelt. Det er synd, for på mange måter er dette en ujålete roman om de store spørsmålene i livet.

«Mennesket M» rammes av slag, blir lam og havner på sykehjem. Fra dette utkikkspunktet ser hun på livet. Hun føler seg fremmed, redusert til ingenting uten kroppen sin, huset på øya, dokkene og den selvlagde ensomheten hun levde i. «Jeg er ikke den samme mer. En gang var jeg et menneske,» tenker hun. Hun er tatt ut av den vante livsflyten, mister tidsfølelsen og vet at mesteparten av tida allerede er oppbrukt. Hun er redd. Hvem er hun nå? Dagene da engstelsen er sterk, setter hun seg like gjerne utenfor vaktrommet, for å være helt sikker på at hjelpen er nær.

Männikkö fanger både gruelige og fornøyelige scener fra sykehjemmet, og skildringen av tilværelsen på øya er sanselig og god. Men noe glipper i vekslingen mellom tilværelsene. Leseren får ikke nok nærhet til noen av dem, og kvinnen forblir utydelig. Det hefter en slags utvendighet i portrettegningen: Vi kommer ikke tett nok på hovedpersonens liv til å forstå hvem hun er og var. Hva som er det tematiske tyngdepunktet i romanen, blir også uklart som følge av dette. Tekstens noe langsommelige uttrykk tydeliggjør denne nølingen, og forsterker inntrykket av at dette er en roman som ikke helt utnytter sitt potensial.