Lise og de store gutta

JOURNALISTIKK: Midt i den hektiske inngangen til bokhøsten kommer en nyutgivelse å merke seg. Tiden forlag gir ut Lise Lindbæks selvbiografi fra den dramatiske mellomkrigstida, «Brennende jord» (1958). Lise Lindbæk (1905- 1961) var en journalistisk pioner. Hun skrev blant annet krigskorrespondanse fra den spanske borgerkrigen i Dagbladet, men var nesten glemt da Sigrun Slapgard - som har skrevet et fint, lite etterord - utga biografien «Krigens penn» (2002), ei bok som også fins i pocket.

LISE LINDBÆK SKREV viktige bøker som «Bataljon Thälmann» (1938) og «Tusen norske skip» (1946). Hun var en kvinne som både fysisk og mentalt gikk inn i sin tid. «Brennende jord» foregår i et Europa i oppbrudd. Hun gir levende portretter av mennesker hun traff på sin vei, fra den sagnomsuste professor Emil Smith som lærte henne om «Iliaden» til mesterjournalisten Negley Farson. Hun beveger seg fra Danmark, der hennes far ble født og vokste opp til krigens Casablanca - hvor hun gir et alternativt bilde til berømte, romantiske filmen.

HUN VAR SELV en betydelig kvinne i kulturhistorien, men hun gir også treffende bilder av sin samtids store menn. Nordahl Grieg, som hun seinere skulle utføre halsbrekkende ekspedisjoner med under borgerkrigens Spania, møter hun allerede på universitetet, «der han lang og sleivete gikk og slengte en uregjerlig lugg tilbake fra en vakker og åndfull panne. Han så lyrisk og bergensk ut, og det kan ikke nektes at han satte fantasi og hjertevirksomhet i sving.»

VITTIG ER OGSÅ hennes møte med Roald Amundsen midt på 1920-tallet. Han skulle treffe Mussolini og kom litt seint. «Mussolini venter!» fikk han høre. «Gjør han det,» sa Amundsen «med utstudert likegyldighet», hvoretter han forklarte at Lise Lindbæk ventet på ham. Først etter å ha drukket te med henne i en halv time, fant han det for godt å møte Mussolini. Eller Ernest Hemingway, som betrodde Lindbæk følgende: «På en måte liker jeg krig - men ikke si det til noen.» Lindbæk spurte ham ut om sykepleiersken Catherines tragiske skjebne i romanen «Farvel til våpnene», en av hennes favorittbøker. Hvorfor måtte hun absolutt dø? Hemingway så på henne og svarte lakonisk: «Because she died.»