STORMER IGJEN: Sylvi Listhaug har fått forskere i harnisk etter at hun viste til rapporter som trekker andre konklusjoner enn hva hun sier. Det underlige er at Listhaug kunne tatt opp utfordringene knyttet til enslige mindreårige asylsøkere uten å gi skjevt inntrykk av forskningen. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
STORMER IGJEN: Sylvi Listhaug har fått forskere i harnisk etter at hun viste til rapporter som trekker andre konklusjoner enn hva hun sier. Det underlige er at Listhaug kunne tatt opp utfordringene knyttet til enslige mindreårige asylsøkere uten å gi skjevt inntrykk av forskningen. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Listhaug tar ikke nødvendigvis feil. Men hun tar feil om forskningen.

Det vanskelige valget.

Kommentar

Norske forskere er sinte på Sylvi Listhaug. Det har de grunn til. Statsråden burde innrømme at hun har gitt et feil bilde av forskningen på innvandringsfeltet i iveren etter å argumentere for innstrammingene i asylpolitikken. Samtidig er det et paradoks at Listhaug ikke ville behøvd å henvise til denne typen forskning for å ta opp bestemte utfordringer knyttet til måten Norge tar imot barn og tenåringer som vandrer alene inn i landet.

For flyktningsituasjonen skaper dilemmaer der det ikke finnes noe åpenbart god løsning. Ansvarsfølelsen og ønsket om å være omsorgsfull overfor disse barna kan føre til at flere av dem setter seg selv i fare.

Stormkastene begynte etter at Listhaug i en kronikk på NRK skrev at det svært ofte er foreldre og familien som sender barna alene ut på farlige reiser til Europa, og viste til tre kilder for dette utsagnet: En undersøkelse fra Psykologisk institutt, en Fafo-rapport fra 2014 og FNs høykomissær for flyktninger. «Barn tvinges altså i stor grad på flukt og ofte stilles de under press om å sende penger tilbake til familien», skriver Listhaug som oppsummering av hva hun har lært av forskningen.

Dette har fått forskerne ved Psykologisk institutt til å reagere, og skrive et innlegg der de mener Listhaug ikke kan bruke forskningen deres som belegg for sine påstander. De får støtte av rektor ved Universitetet i Oslo, Ole Petter Ottersen. Forskningen det er snakk om, som er basert på 30 intervjuer med enslige asylsøkere under femten år, er ikke publisert ennå. Men en av forskerne, Guro Brokke Omland, har snakket om funnene i et intervju i Apollon og Aftenposten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I intervjuet står det om barn som føler et sterkt ansvar for å hjelpe familien sin økonomisk. I Norge føler de at de møter stor forståelse for ønsket om å gå på skole, men ikke for ønsket om å jobbe og tjene penger til de som er igjen hjemme. De opplever altså at de har et forsørgeransvar — men ingen av dem sa til forskerne at de følte seg tvunget, eller at dette var grunnen til at de hadde reist hjemmefra og søkte asyl.

Hva angår Fafos forskning, så finnes det ingen rapport om dette temaet fra 2014. Derimot finnes det en fra 2010, av sosialantropolog Cecilie Øien. Også her er 30 mindreårige asylsøkere intervjuet. Øiens intervjuobjekter er over femten år. De fleste sier at avgjørelsen om å reise til Europa ble tatt av eldre familiemedlemmer, i samråd med dem selv. Bare én, jente fra Eritrea, ville ikke dra selv om onkelen bestemte at hun skulle. Disse konklusjonene er nærmere det Listhaug sier, men heller ikke dette gir grunnlag for en kategorisk konklusjon. Noen av tenåringene forteller at de selv bestemte seg for å dra. Motivene de oppgir, varierer. Noen forteller om å være i fare i hjemlandet, andre om ønsket om skolegang og muligheter for en bedre fremtid.

Øien er påpasselig med å påpeke at mange av de unge intervjuobjektene er tilbakeholdne når de snakker om hvorfor de dro, og at de er klar over at noen forklaringer fungerer bedre i møte med innvandringsmyndighetene i landet de kommer til enn andre — for eksempel hjelper det å være forfulgt. Det er selvfølgelig ikke utenkelig at foreldrenes ønske kan oppfattes som noe av en ordre i en patriarkalsk kultur, og ha vært en tyngre faktor enn hva de spurte gir uttrykk for. Men dette gir ikke forskningen grunnlag for å si sikkert. Ellers er det også verd å merke seg at flere av de Øien snakker med sier at de ikke har lyst til å gjenforenes med familien og ikke vil ha noe særlig mer å gjøre med hjemlandet.

Med den tredje kilden, FNs høykomissær for flyktninger, viser Listhaug muligens til UNICEFs rapport «Children on the Move», som hun tidligere har blitt beskyldt for å misbruke. Grunnlaget for rapporten er intervjuer med 20 mindreårige asylsøkere, og konkluderer blant annet med at «i de fleste tilfellene er barnet deltagende og enig» i avgjørelsen om å prøve å ta seg til Europa. I vinter sa Listhaug i et intervju at en av konklusjonene i UNICEFs intervju med barna var at «for det første ble man sendt som ankerbarn for at familien skulle komme etter».

Dette fikk UNICEF til å sende en klage til Justisdepartementet der de hevdet at Listhaug ikke gjenga rapportens konklusjoner på en riktig måte. I selve rapporten er familiens ønske om gjenforening med barnet nevnt som en av fem motiver familiene kan ha når disse avgjørelsene tas.

In sum: Sylvi Listhaug burde slutte å henvise til disse forskningsprosjektene når hun snakker om barn som tvinges av foreldrene sine, og erkjenne at hun ikke ga et korrekt inntrykk av dem i utgangspunktet. Kildene her forteller ikke om tvang.

Samtidig gir forskningsprosjektene heller ikke grunnlag for å konkludere med at pressituasjonene Listhaug beskriver ikke finnes. De utforsker rett og slett andre spørsmål enn hvor mange enslige asylsøkerbarn som har vært utsatt for press eller tvang hjemmefra. Dype, kvalitative intervjuer med til sammen åtti unge over flere år gir mye viktig informasjon, men det kan ikke brukes til å trekke sveipende slutninger om hva som er hovedårsaken bak reisene de gjør, eller hva som er omfanget av forskjellige problemer de har bak seg eller foran seg.

I 2015 kom det 5297 enslige mindreårige asylsøkere til Norge. Et utvalg på 30, som i undersøkelsen til Psykologisk institutt, er ikke representativt. Og det er her Listhaugs skjeve fremstilling av forskningsresultatene er underlig. For det er fullt mulig, uavhengig av disse, å mene at det ikke er bra å ha et system som åpner for at mindreårige kommer hit til landet og lever på pasta for å kunne sende penger hjem — noe som skjer.

Ønsket om å passe på sårbare barn og tenåringer, skaper en situasjon der det er mye å vinne for barnet — opphold i et rikt, vestlig land — på nettopp å plassere seg i en sårbar situasjon. Dette er betenkelig uavhengig av hvorfor de drar, eller hvem som tar valget. For barna lønner deg seg å sette seg i fare. Den trygge destinasjonen i enden av reisen oppleves som verd de store risikoene. Barn i rapportene forteller samtidig at de ikke skjønte på forhånd hvor farlig utvandringen ville være. Mange av dem står i gjeld til menneskesmuglere. Når de ankommer et nytt land, uten nettverk, midler eller språk og uten omsorgspersoner som kan ta vare på dem, kan de bli lett bytte for krefter som vil rekruttere dem til ekstreme grupperinger og voldelige ideologier.

Det er fullt mulig å argumentere, ut fra rent humanistiske grunner, at Norge ikke burde gi opphold til mindreårige asylsøkere som kommer alene med mindre de er helt spesielt utsatt i hjemlandet — og heller ha en ordning der vi kunne ta inn et visst antall familier på en kontrollert måte, som ville kunne reise trygt og sammen. Du kan altså foreslå innstramminger og samtidig legge «barnas beste» til grunn - men i dette ville Listhaug vært mer overbevisende om hun hadde foreslått alternative løsninger, og vist til informasjon som underbygde dem.

Sylvi Listhaug må bruke forskning på en mer real måte. Både når den er nødvendig for argumentet hennes og når den ikke er det.