NYTTIG, IKKE UHØFLIG: Det var riktig av Sylvi Listhaug å konfrontere predikanten som hadde vært med på å innføre blasfemilovene i Pakistan. Foto: Gorm Kallestad / Scanpix.
NYTTIG, IKKE UHØFLIG: Det var riktig av Sylvi Listhaug å konfrontere predikanten som hadde vært med på å innføre blasfemilovene i Pakistan. Foto: Gorm Kallestad / Scanpix.Vis mer

Listhaug og predikanten

Listhaugs konfrontasjon var viktig og riktig

... og kanskje en mer effektiv metode enn innreiseforbudet hun senere foreslo.

Kommentar

Det må ha vært en underlig helg for innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug. For kanskje første gang har hun kommet med et skarpt utspill som ikke har vakt debatt i det hele tatt, men fått bred anerkjennelse. Anerkjennelsen er da også vel fortjent: Listhaugs konfrontasjon av den kanadisk-pakistanske teologen Muhammad Tahir-ul-Qadri under den muslimske ungdomsleiren i Sarpsborg var høyst betimelig og nødvendig. Tahir-ul-Qadri var invitert på grunn av at han stod bak en fatwa mot terrorisme i 2010. Men han har også, som Listhaug påpekte fra scenen, priset seg selv for å ha vært med på å innføre Pakistans drakoniske blasfemilover, der det som oppfattes som gudsbespottelse kan straffes med døden — lover han senere, i britiske medier, har sagt at han ikke er enig i.

Dette er ikke det eneste området der Tahir-ul-Qadri fremstår som en opportunist. De gangene han har forsøkt å bli en spiller i de kompliserte maktkampene i Pakistan, har det vekselvis vært som talsmann for demokratiske reformer og som støttespiller for skiftende diktatorer. Gitt talerstolen fatwaen har gitt ham i vesten, ikke minst overfor unge muslimer som deltagerne på ungdomsleiren, er det viktig at han blir konfrontert og bedt om å klargjøre hvor han står, og at det gjøres selv om han ikke svarer, og at det skjer offentlig, slik at de potensielle tilhørerne kan være vitne til unnvikelsen.

Det er ikke minst viktig fordi det er veldig vanskelig for den jevne norske tilhører å finne ut av hva som har blitt sagt hvor når forskjellige budskap blir gitt i forskjellige land og på forskjellige språk. Da blir direkte, offentlige spørsmål kanskje den beste måten å skape klarhet på. I så avgjørende saker er det ingen grunn til å skjele til en slags vag etikette og bekymre seg for om en konfrontasjon er «uhøflig», slik Shoaib Sultan og Lars Gule har ymtet om. Dersom slike samtaler tas på bakrommet, kan dobbelttalen fortsette.

Samtidig kan det argumenteres at nettopp Listhaugs betimelige og opplysende innspill før helgen, kompliserer forslaget hun har kommet med i etterkant, om innreiseforbud for hatpredikanter. Kanskje det kan være effektivt i noen tilfeller, og kanskje det vil være hendig for antiterrorarbeidet at det finnes en slik mulighet. Men det hjelper ikke mot maningene til religiøst begrunnet raseri som sklir enkelt over landegrensene via YouTube og sosiale medier, det vil være problematisk fra et ytringsfrihetsperspektiv — hvor setter man grensen for forhåndsvurdering av hvem som er for drøy og hvem som ikke er drøy nok? — og det bør i så fall gjelde alle oppfordringer til ideologisk basert vold, både religiøst og politisk, noe som kan gjøre det til et voldsomt prosjekt som det trengs store ressurser for å håndheve. Både i debatten om terror og om fremveksten av nynazisme har det mye for seg å få folk ut i flombelysningen og redegjøre for hvem de er og hva de står for, snarere enn å tvinge dem inn i mørke bakgater på nettet, der de kan operere uforstyrret. Integreringsministeren demonstrerte selv hvor virkningsfullt dette kan være.

Hva angår Muhammad Tahir-ul-Qadri og som først sier han har vært med på å innføre blasfemilovene og så sier han er mot dem, så er det det første standpunktet som virker som å ligge nærmest det han egentlig står for. For de som deler hans syn, er det ikke nødvendigvis noen motsetning mellom å jobbe mot terrorisme og for de dødbringene pakistanske blasfemilovene, Retningen han tilhører, Barelvi, har både vært vært motstandere av Taliban og aggressive sekteriske organisasjoner, og tilhengere av blasfemilovgivningen. Etter angrepet på Charlie Hebdo skrev Tahir-ul-Qadri et lengre innlegg der han ivret for fred — og la samtidig la ansvaret for konfliktnivået tungt på skuldrene til publikasjonene og redaktørene som benyttet seg av ytringsfriheten og trykkefriheten. «Det er ingen tvil om at publiseringen av disse karikaturtegningene i tidsskrifter og aviser er en øvelse for å demostrere kontroll og makt over muslimer, og si enten må du bli en del av vår kultur og vår måte å leve på, eller leve med konsekvensene, som er å bli latterliggjort og fornedret», skrev han den gang. Han forlangte også strengere blasfemilovgivning i vestlige land.

I ettertid er det lett å si at arrangørene av leiren i Sarpsborg, ungdomsorganisasjonen til trossamfunnet Minhaj-ul-Quran, ikke skulle invitert Muhammad Tahir-ul-Qadri. Men initiativet, til å bedrive antiterrorarbeid blant annet ved å gi troende ungdom teologiske argumenter mot terroristene, bør ikke bebreides. Arbeidet mot terrorisme krever en bred allianse av troende og sekulære, liberale og konservative, som må stå sammen mot religiøs vold. Men de som ikke kan ønskes velkommen i den alliansen, er de som også legitimerer vold, bare i andre land og mot andre mennesker. Det er mange situasjoner der det er fristende å anse en fiendes fiende som en venn. Men det er mange vennskap som ikke er verd å ha.

STRENGE MINISTRE: Én dame blir oftere og oftere sammenlignet med Sylvi Listhaug, Danmarks innvandrings- og integreringsminister Inger Støjberg. På besøk i Oslo tok de to ministrene seg en runde på Grønland, og forklarte hvordan det er å «stå sammen i stormen». Reporter: Torun Støbakk / Video: Anna Näumann Vis mer