Ut ifra tittelen å dømme har Sylvi Listhaug begitt seg ut på et monumentalt prosjekt.
«Der andre tier» antyder at odelsjenta, som seinere ble hovedstads-elitist, ikke bare tar bladet fra egen munn i kontroversielle spørsmål – men også at hun gjør det der resten av politikerstanden bevisst unnlater å tale.
Som interessert tilskuer av norsk politikk tenker jeg umiddelbart at det umulig kan la seg gjøre. Norske politikere lar seg vel ikke målbinde? I et naivt innslag av optimisme, lot jeg nysgjerrigheten pirre av bokas lovnader.
Skuffelsen over løftebruddet er ikke enorm, men likevel litt uventet. Er dette alt ytre-høyres kronprinsesse har å bidra med til det offentlige ordskiftet? Mer om det straks.
Først må vi en liten tur innom forfatteren selv.
Sylvi Listhaugs CV ser i korte trekk slik ut: Høyere utdannet, vinner av Frps elitekurs, rådgiver på Stortinget, byrådssekretær i Oslo, helsebyråd i Oslo, PR-topp i First House, landbruksminister, innvandrings- og integreringsminister, justisminister, stortingsrepresentant, Frp-nestleder, og nå – forfatter.
Den siste gjerningen har hun tatt fatt på i samråd med Minerva-journalist Lars Akerhaug. Hvorfor? Ifølge henne selv har hun tatt fatt på det lange formatet for å fortelle hvem hun er og hva hun står for, med sine egne ord.
Noen vil innvende at nettopp det er noe den kontroversielle politikeren har grepet enhver sjanse til å gjøre de siste ti åra, og spesielt på egen Facebook-side, men vi lar det ligge.
«Jeg tok en taxi hjem, oppløst i tårer»
Listhaug kan kommunikasjonsfaget. Hun har skolert hele Frps partiorganisasjon til å mestre rollen som folkelig PR-maskin og jordnær ombudsmann. Hun kjenner sitt publikum.
Og her kommer første observasjon fra Listhaugs første litterære prosjekt: Hun bryr seg også bare om sitt eget publikum. «Der andre tier» er ikke skrevet som nyskapende debattbok. Den er definitivt ikke skrevet for å ta innersvingen på kritikk fra kommentatorer eller fra politiske motstandere. Boka gjør ikke engang et forsøk på å overbevise tvilerne der ute.
Folk som setter pris på velskrevet sakprosa får heller ingen bein kastet i fanget. Språket minner mer om blogg enn litteratur, og bærer preg av hastverket forfatteren selv har hatt med å få ut boka. Tidvis er det smertefull og banal lesning. Som i kapittelet som både begynner og avslutter med en variant av: «Jeg mener Norge fortsatt skal være Norge.»
De eneste som får valuta for de 399,- kronene boka koster, er kjernevelgere og heiagjengen.
Når det er sagt tror jeg ikke språket er relevant eller viktig for verken Listhaug selv eller velvillige lesere. Liker du Listhaugs talepunkter, er du trolig raus nok til å se gjennom fingrene på bokas sprikende komposisjon og språklige mangler.
Men for politisk PR er heller ikke det viktigst. Listhaug har andre ambisjoner enn ordkunst. «Der andre tier» er skrevet for å framstille Listhaug som en slags ustoppelig meningsmaskin som utrettelig tar kampen mot innvandring og for norske verdier.
«Sylvi Listhaug lar seg ikke stoppe av kritikk.» I boka er egenskapen en slags hedersbetegnelse. Andre verdenssyn enn forfatterens stemples som meningspoliti, moralisme, kontroll, tåkelegging eller belæring. I alle fall det hun er uenig i. Et godt eksempel: I boka skriver hun at «Stempling er en effektiv måte å diskreditere motstanderen din på, og Ap er nok blant de mest kyniske i bransjen.»
Listhaug ut mot feminisme og metoo-bevegelsen
Åh, hykleriet! Det er som vitsen om konspirasjonsteoretikerne som påstår at jorda er flat: De skryter stadig av at de får flere og flere medlemmer jorda rundt. Ser de det ikke selv engang?
Listhaug beskriver egen meningsdannelse slik: «Jeg har en ryggmargsrefleks som veldig hurtig sier meg hva som er riktig å gjøre og hvordan vi skal løse en sak.»
Hos noen lesere av boka vil dette gå rett hjem, som handlekraft, og dermed noe dydig. Men når det kommer fra folk som ber om tillit til å styre landet i et samfunn som blir stadig mer komplekst og uoversiktlig, kan slik snarrådighet like gjerne bli lest som uforsvarlighet og ignoranse. Det er ingen skam å lese bruksanvisningen, men det er en innvending som trolig ikke bekymrer den selverklærte fatalisten Listhaug.
Som hun skriver i boka: Alt skjer av en grunn. Kritikk er irrelevant, og hun er på en forutbestemt vei. «Hva livet har i vente for meg, vet jeg ikke, men det blir som det skal.» Tre av bokas tjuefem korte kapitler avsluttes på denne måten.
Kritikk-resistens er et gjennomgående, effektivt og yndet virkemiddel for å karikere motstandere uten å gi dem en reell mulighet på tilsvar.
Som i beskrivelsen av tilhengerne av norsk EU-medlemskap, særlig i partiet Høyre: Ifølge Listhaug vil Høyre ukritisk implementere EUs lover og regler. Selv er hun mot EU-medlemskap, men for EØS-avtalen. Men ønsker ikke EU-tilhengerne i Høyre medlemskap nettopp for å øke norsk medbestemmelse? Og er det ikke nettopp EØS-avtalen som legger opp til ukritisk implementering av EU-regler?
Det siste er trolig Listhaug enig i, og derfor ønsker hun en reforhandling av EØS-avtalen. Hvordan Norge skal få medlemsprivilegier i EU samtidig som vi står utenfor, svarer hun ikke på. Det er kanskje heller ikke så viktig for Listhaugs publikum. Eller Listhaug selv. Den brua får man krysse når hun sitter ved makta. Og som hun skriver selv: Det som skjer, må jo skje av en grunn.
Uredelige karikaturer av motstandere følges ofte opp av lettvinte påstander og løsninger. I begynnelsen fungerer denne oppskriften provokativt og skjerpende på leseren, men blir fort bare kjedelig. Listhaugs manifest er tynn politisk suppe. Et frieri til kjernevelgerne. Ikke en debattbok, ikke en reell imøtegåelse av motargumenter, ikke en presentasjon av helhetlige løsninger eller refleksjoner om mulige konsekvenser.
Listhaug langer ut mot Støre i ny bok: - Jeg ble så opprørt at jeg gråt
Listhaugs velregisserte medieutspill blir derfor usammenhengende og oppstykket lesing. Over to og en halv side går hun for eksempel fra å kritisere broilere i politikken (de som tar utdanning først, ikke de som blir løftet rett inn som rådgivere på Stortinget, som Listhaug selv ble) til et lite avsnitt om arbeidsmiljøloven (hun vil ha lengre vakter for ansatte), til et angrep på LO-pamper som ikke engasjerer folk, noen setninger om det hjertekalde byråkratiet, før hun avslutter med at eldre er en ressurs, ikke en byrde.
Noen ganger blir sammenblandingen nesten selvutslettende. I kapittelet som handler om hennes egen tid som ansvarlig statsråd for innvandring og integrering, går hun knallhardt ut mot politikken hun selv har ført: «Vi deler ut oppholdstillatelser og statsborgerskap som om det var sukkertøy.» En forsnakkelse, en feil eller en sjelden innrømmelse?
Over de neste sidene er det en kombinasjon av kritikk av flyktningpolitkken og ros av litt ulike rådgivere og statssekretærer hun har jobbet med. Som leser sitter man igjen med lite annet enn at Listhaug er misfornøyd, har noen få forslag til endringer, og en snikende følelse av at Frp-nestlederen, selv i bokformat, sliter med å holde fokus i lengre resonnementer.
Kort oppsummert er «Der andre tier» en lengre versjon av finslipte utspill Listhaug har uttalt i offentligheten hundrevis av ganger tidligere. Det er side opp og ned om godhetstyranner, elitefeminister, Jonas Gahr Støre, og snillister i KrF. «NOAS og biskopene er menneskesmuglernes beste venner.»
Enten de kommer som små drypp eller lengre tirader, er boka full av de samme historiene Listhaug utrettelig gjentar for alle som vil lytte, og har fortalt siden hun var byrådssekretær i Oslo. Vi kunne stilt klokka etter angrepene på feminister, kirken, pressen, Arbeiderpartiet, islam, innvandrere, Human-Etisk Forbund og globalister.
Ikke er det nytt, ikke er det oppsiktsvekkende. Det er hakk i plata. Reprise. Og selv om det nå kommer over 250 sider, er det ikke mer substansielt enn før.
Når Listhaug først skulle bruke 250 sider på å tegne, forklare og forsvare det samfunnet hun vil at Norge skal bli, er fraværet av lange og sammenhengende resonnementer det største savnet.
Men slik fungerer heller ikke Listhaugs metode. Ved å blande påstander, korte virkelighetsbeskrivelser, harde personangrep og flere temaer på en gang, gjør hun det nærmest umulig å ta tak i et argument, eller dykke ned i et kompliserte saksfelt, før hun er over på noe annet.
Boka er så full av slike bruddstykker at det sikkert kunne blitt skrevet tusenvis av sider med tilsvar, nyanseringer, motargumenter og ubesvarte spørsmål. Men da er det selvfølgelig for seint. Rikspressen, denne skribenten inkludert, har allerede gitt Listhaugs påstander spalteplass og oppmerksomhet.
Hvis Ap-folk skulle trenge en kniv under landsmøtemiddagen, kan de trolig bare trekke en ut av ryggen på sidemannen
Det gjør henne irriterende uangripelig for alle som er interessert i reell meningsbrytning, men også vanvittig fengende for folk som vil høre noen si det de selv mener uten irriterende korreks fra meningsmotstandere. Ingen som leser boka tror Listhaug skygger banen for å møte i tøffe debatter, men alle som har hørt henne i debatt forstår at hun ikke er der for å lytte, lære eller komme i møte.
Selv om engasjementet for eldreomsorgen, ønsker om frihandel, trygghet i arbeidslivet eller bekymring over velferdsstatens bærekraft, er både viktig og interessant for politisk debatt i 2018, bør forutsetningen for maktsøkende mennesker være at de presenterer grundige argumenter og løsninger – ikke bare hjertesukk og påstander. I et demokrati er ikke mangel på skikkelige svar på reelle problemstillinger diskvalifiserende fra å delta i politikken, men det gjør heller ikke prosjektet særlig relevant eller spennende – samme hvilket politisk parti man representerer.
Spesielt ikke i bokform.
