STRATEGISK: Sylvi Listhaug (Frp) med korset på under Arendalsuka 2016.
STRATEGISK: Sylvi Listhaug (Frp) med korset på under Arendalsuka 2016.Vis mer

Listhaugs metode

Gjør vi ubetydelige feilgrep om til den egentlige historien blir vi nyttige redskaper for makta.

Kommentar

Etter at Sven Egil Omdal anklaget statsråd Sylvi Listhaug på Facebook for å bruke det kristne korset strategisk i rollen som innvandrings- og integreringsminister, svarte Listhaug umiddelbart. «Dette er det mest nedrige angrepet jeg noensinne har sett!»

Hun beskyldte Omdal for å «spre falske nyheter, oppkonstruert for å framstille [henne] fæl og kynisk». Dette var heller ingen tilfeldig feil. «[Journalistene] har en agenda, og den er å ta høyresiden. De har ikke standarder, de bryr seg ikke om fakta.»

Ikke overraskende «eksploderte både kommentarfeltet, mailboksen og messenger av rasende karakteristikker», hos Omdal etter Listhaugs innlegg, slik han beskriver det selv.

En skulle forvente at både sosiale og tradisjonelle medier var fulle av reaksjoner på at Listhaug og hennes sekundant, Espen Teigen, legger opp til regelrett hets og mistillit mot journalister. Men nei. På Facebook skriver Kjetil Rolness at «alle høyresidens anklager mot venstrevridde medier, fake news og nedrige metoder er bekreftet og oppsummert i eksredaktørens mislykkede ‘gravesak’».

Feilen Omdal hadde gjort var å være litt for rask da han gikk gjennom databasen Scanpix for å teste hypotesen om at Listhaug brukte korset strategisk. Han fant ingen bilder mellom 2001 og 2015 hvor hun brukte korset. Etter hun ble innvandringsminister i 2015 florerte det imidlertid med bilder av henne med kors.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men sannheten var at det fantes noen bilder av Listhaug med kors, spesielt om en brukte den større databasen som ikke er åpen for allmennheten. VG fulgte derfor opp med en stor sak hvor de viste til at det minst var 25 bilder av Listhaug med kors.

Gard Michaelsen gikk i samme grøft som Rolness på Medier24. Han mente Listhaug «nær sagt med rette, [kunne] rope ut på Facebook om ‘falske nyheter og venstrevridde medier’». For sannhetskrigerne hjalp det ikke at Omdal kom med en retting. Han hadde tatt feil!

Det er selvfølgelig en uting å ta feil, men vi er nødt til å skille skitt fra kanel. Vi er ute etter sannheten, ikke om metoden som blir brukt er feilfri eller gjennomføringen er perfekt.

Michaelsen viser at han ikke forstår poenget når han sier at det er uvesentlig å finne ut om Omdal har rett. Han mener hovedpoenget er at «Omdals faktagrunnlag var helt galt.»

Men vi lurer ikke på om Listhaug aldri hadde brukt et kors før 2015, men om hun nå bruker det systematisk. Og selv ikke Listhaug betviler det. Hun er bare uenig i at det er strategisk. Hun gjør det nemlig for å få styrke til å stå i stormen.

Når det blir viktigere å ta Omdal for faktafeil enn å vurdere om han har rett, har man i realiteten kjøpt maktas forklaring med hud og hår. Framfor å finne ut om det er Listhaug eller Omdal som har rett, blir Michaelsen, Rolness & co nyttige redskaper for Listhaug og Teigen, som forsøker å gjøre en ubetydelig feil om til den egentlige historien. Det er Listhaugs metode.