PROVOKTATØR: Når Sylvi Listhaug returnerer etter tre måneder i fødselspermisjon skjer det ikke i det stille. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
PROVOKTATØR: Når Sylvi Listhaug returnerer etter tre måneder i fødselspermisjon skjer det ikke i det stille. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpixVis mer

Feminisme og innvandring:

Listhaugs stråmannsargumentasjon går rett hjem hos dem som trives best i kommentarfeltene

Det er mange innvandrerkvinner som ikke lever frie liv i Norge. Men Listhaug gjør lite for å hjelpe dem, skriver Amanda Schei.

Kommentar

Det har vært fredelig den siste tida. Når Sylvi Listhaug returnerer etter tre måneder i fødselspermisjon, rett før den siste valgkampøkta, skjer det ikke i det stille. Godt planlagte, og akkurat så kontroversielle utsagn at de tåler dagens lys, blir pøst ut.

Hun vet å appellere til kjernevelgerne sine. Nå sist i Aftenposten med et spark mot det hun kaller «feministeliten» – som visstnok «overser innvandrerkvinnene og retter all sin oppmerksomhet mot gods, gull og pensjonspoeng». Dette har hun gjort før. «Hvorfor er innvandrerkvinners rettigheter ikke like viktig?» spør hun retorisk på sin Facebook-side med over 120 000 likerklikk. I ett eneste utspill klarer hun å appellere til de som er skeptiske til innvandrere og de som er skeptiske til feminister.

Det er mange innvandrerkvinner i Norge som ikke lever like frie liv. Det er et kulturelt og komplekst problem som det tar tid å rette opp i. Men sosial kontroll foregår ikke bare i hjemmene til de med en annen hudfarge. Undertrykkelsen feminismen kjemper mot foregår både i vanlige norske hjem, i muslimske hjem og innenfor andre sterkt religiøse hjem, også kristne, som Listhaug liker å assosiere seg med. Noe av kjernen i feminismen er at den ikke gjør forskjell på folk, i sin kamp mot undertrykkelse og for frigjøring. Det har ikke noe å si om undertrykkeren er hvit eller svart, eller om undertrykkelsen skjer i Norge eller det store utland. Derfor faller Listhaugs påstand på sin egen urimelighet.

Svaret på Listhaugs spørsmål er selvsagt at innvandrerkvinners rettigheter er like viktige, og norske kvinneaktivister og feminister har aldri hevdet noe annet. Det er bare å se på noen av parolene fra årets 8. mars-markering i Oslo: «Styrk minoritetskvinners mulighet til lønnet arbeid – nei til ubetalte praksisplasser», «Feminismen er grenseløs – vern til kvinner på flukt», «Antirasistisk kvinnekamp mot sosial kontroll og æreskultur».

Kritikken mot «elitefeministene» er en stråmann, og det vet en dreven politiker med bakgrunn fra First House godt, men det er ikke så viktig, for det går rett hjem hos dem som trives best i kommentarfeltene. Hvem disse elitefeministene skal være er ikke så godt å si. Både feminister og innvandrere finnes i alle varianter. Men denne gangen slår innvandrerkvinnene tilbake.

Minoritetskvinnene har som kjent begynt å snakke om disse sakene. «Vi er ikke ofre, vi er sterke som står opp og sier ifra» skrev «de skamløse jentene» i fjor. Vi er mange som ønsker disse stemmene velkommen. Spørsmålet er om Listhaug egentlig gjør det. På tirsdag svarte Sumaya Jirde Ali på Listhaugs utspill: «Jeg er blant de kvinnene som man stadig snakker for og om, men sjelden med» skrev hun. Seher Aydar ble også provosert og skrev i Dagbladet i går at «det er ikke alle som har bakgrunn fra land eller miljøer der kjønnslemlestelse eller tvangsekteskap praktiseres».

Noe av det mest ubehagelige en kan oppleve er å ikke bli behandlet som et subjekt, å ikke føle at din virkelighetsopplevelse er interessant. Sånn føles det nok å bli snakket om og ikke til. Det er dette feminismen kjemper mot – og den interseksjonelle feminismen, som ser på hvordan det er å være minoritet i flere grupper, har fått større fotfeste de siste årene.

Det er også, ikke uten grunn, mange som reagerer på at det er nettopp Listhaug som sier at vi må snakke mer om innvandrerkvinner. Vanligvis når hun nevner innvandrere er det med en mye mer negativ tone. Hun skryter av at Norge har den «strengeste innvandringspolitikken i Europa» og for noen dager siden uttalte hun at «redningsbåtene må snu». Når har hun selv brydd seg om kvinnesak? spør mange. Når har hun brydd seg om innvandrere? Hvorfor angriper hun noen som faktisk gjør det? Det kan godt tenkes at Listhaugs egen retorikk om innvandrere har bidratt til å gjøre hverdagen verre for minoritetskvinnene i Norge.

Når hvite aktivister går i 8. mars-tog for kvinners frihet er det faktisk for alle kvinner. Det er bare Sylvi Listhaug som prøver å skape det kunstige skillet mellom norske kvinner og innvandrerkvinner.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook