BLANT VENNER: Landbruks- og matminister Sylvi Listhaug blant venner på Frp landsmøte 2014. Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADET
BLANT VENNER: Landbruks- og matminister Sylvi Listhaug blant venner på Frp landsmøte 2014. Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADETVis mer

Listige Listhaug

Bønder er i stigende grad en truet dyreart. De blir stadig færre i antall. Det er landbruksminister Sylvi Listhaugs beste kort, skriver Stein Aabø.

Kommentar

Statens tilbud i landbruksforhandlingene er på 150 millioner kroner, mens bøndenes krav er 1350 millioner kroner høyere. Altså er det stor avstand mellom partene og atskillig forhandlingsrom.

Bondeorganisasjonene truer med bråk om det ikke legges mer på bordet. Småbrukarlaget kaller tilbudet «en provokasjon», mens Bondelaget kaller det «kritisk lavt og lite framtidsrettet». De videre forhandlinger vil avgjøre om det blir traktorer og kumøkk i gatene. Verken landbruksminister Sylvi Listhaug eller vi andre kan se bort fra det.

Men hvis Småbrukarlagets leder, Merete Furuberg har rett i at statens tilbud er en provokasjon, så er det villet fra regjeringens side.

Tilbudet blir presentert som en gjennomsnittlig inntektsvekst for bønder på 3,5 prosent fra 2014 til 2015. Det er ørlite mer enn ramma for inntektsoppgjøret i industrien. I landbruket vil det i kroner bety en inntektsøkning på 10000 kroner per årsverk per år.

Det er sjelden avstanden mellom krav og tilbud er så stor. Men historisk er den ikke. Landbruksminister Gunhild Øyangen tok hardere i på 1990-tallet. Men Landbruksdepartementet sier at størrelsen på rammer og tilbud sier lite om bøndenes inntektsutvikling. Da den rødgrønne regjeringen la fram et tilbud på 900 millioner kroner (altså seks ganger høyere enn gårsdagens tilbud), brøt bondeorganisasjonene forhandlingene med det forutsigbare resultat at de ikke fikk en øre mer.

Når de ikke bryter, pleier resultatet å bli merkbart bedre, men aldri så godt at bondeorganisasjonenes ledere smiler. I 2012 passet det dessuten godt politisk å vise tenner, siden det var et år til neste stortingsvalg.

Mer interessant enn størrelsen på statens tilbud er tilbudets innretning og forventede virkning. Årets tilbud innebærer en omfordeling til fordel for større bruk og til bønder «som vil satse på økt matproduksjon». Slik sett er det i tråd med regjeringsplattformen. Større bruk med større produksjon vil ha større sjanse til å drive lønnsomt og per definisjon være relativt mindre avhengig av overføringer fra staten enn mindre og vanskeligere drivverdige bruk. Småbrukarlagets leder Merete Furuberg mener omfordelingen innebærer å «ta fra de mange og gi til de få».

Frp har i alle år saldert sine alternative forslag til statsbudsjett med solide milliardkutt i landbruksoverføringene. I år nøyer de seg med et foreslått budsjettkutt på 250 millioner kroner. Men retningen er klar. Det legges opp til mer stordrift i norsk landbruk. Noen vil tjene på dette, andre vil tape, atter andre vil måtte satse på andre inntekts- og livsformer. Noen vil mene at statens tilbud er til å leve med mens andre vil oppleve at smertegrensen nærmer seg. Det kan virke splittende på bøndene. Storbønder vil ha andre interesser enn småbrukere. Melkebønder vil ha andre interesser enn kornbønder.

Om dette er en bevisst splitt-og-hersk-teknikk fra Listhaugs side og om den har en eventuell ønsket effekt, gjenstår å se.

For ordens skyld vil verken storgodseier Carl Otto Løvenskiold eller Listhaugs melkebondeforeldre komme mer enn «marginalt bedre ut» med statens tilbud enn gjennomsnittet, ifølge statens forhandlingsleder, departementsråd Leif Forsell.

Bøndene har all interesse av å stå sammen. Dersom det blir brudd i forhandlingene skal oppgjøret vedtas i Stortinget, og det er ikke gitt at stortingsflertallet vil godta noe som oppfattes som et skambud. Kristelig Folkeparti har markert seg som det rene Senterparti på bøndenes vegne. Venstre har også markert motstand mot deler av Sylvi Listhaugs politikk og kan glefse til igjen. Partiet er jo runnen av bondeslekt. Men det er ikke tradisjon for at Stortinget endrer på det staten og statsråden har kommet fram til.

Det skal også mye til for at jordbruksoppgjøret utløser det samme engasjement som regjeringens forslag om reserverasjonsrett for fastlegene gjorde. 8. mars- og 1. mai-togene er allerede avviklet. Bønder er ikke folkets yndlinger. Stadig større del av befolkningen bor i byene. Stadig færre har kontakt med dyr. Forbrukere flest er mer orientert mot egen navle enn mot bønders. De vil ha biffen på bordet, billigst mulig.

KOMMENTARFELTET BLE DEBATTLEDET AV JAN-ERIK SMILDEN.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.