Lite bevegende kraft

Det hviler en dåm av undergang over Kassandra, hun som husker alt som kommer til å skje, og som selv gikk til grunne i sine egne spådommer.

Men apokalypsen uteblir i Olav Anton Thommessens omkomponering av myten til melodrama, et stort orkesterpartitur med resitasjon.

Teksten står i sentrum, overlatt Juni Dahr. Hun gestalter sannsigersken Kassandra med varsom bruk av teatrale effekter, der hun vandrer rundt blant orkesteret på scenen og forteller hva som skjedde og hva som skal skje; det hele fint tilrettelagt av regissør Hilde Andersen og virkningsfullt rammet inn av Kristin Bredals lysdesign og scenografi.

Formen er krevende, i all sin enkelthet, fordi den forutsetter en enorm resonans i musikken for at teksten skal løftes til sine rette, gruvekkende proporsjoner.

En slik bærekraft lytter vi forgjeves etter, i en orkestersats som bare sjelden beveger, om enn den til tider imponerer med håndverksmessig sikkerhet. Thommessen har valgt en Stravinskij-liknende, opphøyd patos som kler stoffet, men som blir for stiv, også i sine forsøk på rytmisk opphetsing av stemningen.

Slik blir melodramaet knapt sterkere enn teksten selv. Og det var vel litt mindre enn hensikten?

BEHERSKET: Juni Dahr som Kassandra i Den Norske Operas premiere på Olav Anton Thommessens melodrama «Kassandra».