Lite bok - mange sider

Mange blanke ark gir kort vei mellom to permer, men blir det ei bok?

Gyldendal Fakta har kommet med den første av det som er planlagt som en årlig utgivelse om samtidskunst, som også gis ut i Bokklubben Kunst og Interiør. Serien skal ta for seg tendenser i tidas kunst, og årets utgivelse, «Samtidskunst 2001», har kunstsamleren som tema.

Det er fint at Gyldendal vil satse på samtidskunst, men synd at oppgaven ikke tas mer på alvor. «Samtidskunst 2001» er blitt en publikasjon hvor det redaksjonelle grepet glimrer med sitt fravær, og hvor den redaksjonelle prosessen synes å ha foregått med suveren forakt for konsekvensen av egne ideer. Det virker som om man har villet lage noe midt mellom en «kunstbok» og Kunstårboka, men har endt opp med et sprikende produkt hvor helheten er mindre enn summen av de enkelte delene.

Dekorative skilleark

«Samtidskunst 2001» inneholder diverse intervjuer med sentrale norske samlere, offentlige så vel som private, og presentasjoner av de fire regionale kunstmuseene. Dertil kommer korte omtaler av fem kunstnere som redaksjonsrådet synes er ok (det redegjøres ikke på annen måte for utvalget), presentasjoner av tre kunstnere som er utstillingsaktuelle i 2001, intervjuer med to kunstnere om det å være samleobjekt, en rekke kunstnersitater fra «gamle» dager og fram til i dag, samt tre artikler. Til sist, og for sikkerhets skyld, har man tatt med en gjennomgang av biennaler og internasjonale mønstringer, som nettopp har det kjennetegnet at de i motsetning til museene ikke er samlingsbaserte. Det hele er forsøkt holdt i tømme av dekorative skilleark i samme design som omslaget.

Kunstsamleren er i utgangspunktet et aktuelt og interessant tema. Stadig flere samler på kunst, og det hevdes ofte at kunstsamlerne får stadig mer makt. Ikke minst er temaet interessant fordi så mange kunstnere de seinere åra også har tatt for seg samlingen som fenomen i sin kunst, og slik gått i dialog med kunstfeltets ulike makt- og kunnskapsstrukturer. At boka fullstendig overser denne siden av sitt tema, er oppsiktsvekkende. Selv ikke Johannes Røds artikkel «Kunst og samling» byr på særlige refleksjoner over hva en samling er, hvordan samlingen har endret seg gjennom tidene, eller hvordan ulike typer samlinger kan fungere.

Snarere synes artikkelen å antyde at alle samlinger er ens, fra det utsmykkede greske tempelet, via 1600-tallets kuriosasamling til dagens Saatchi-samling. De momentene boka for øvrig byr på når det gjelder samlingens vesen og funksjon, må leseren selv trekke ut med tang.

Uten klar idé

Med unntak av Marit Paasches redegjørelse for strategier i nittitallskunsten, og Anne Karin Jortveits artikkel om en motstandens estetikk som middel til å unnslippe samlerens definerende klør, synes tekstene å bære preg av å være skrevet uten noen klar idé om hva som skal formidles, til hvem, eller hvorfor. Kunstnerpresentasjonene kunne ha vært relatert til samlertemaet, men er det ikke. Bokformatet kunne ha gitt rom for å gå i dybden i utvalgte (og begrunnede) kunstnerskap, men det gjør man ikke. I stedet er flere av presentasjonene så tynne at de grenser til det intetsigende, noe som ikke kan skyldes plassmangel, for sjelden har en prosabok vært så full av blanke ark. Bruken av disse skillearkene minner om den angsten for det overfylte som har preget utstillingspraksis i den hvite kuben, men her virker det mer som om de er satt inn for å forhindre at de ulike delene relateres til hverandre. Og, rent bortsett fra at aforismer alltid er kjekt å ha, hva er det meningen at jeg skal få ut av alle sitatene?

Alle ting som til enhver tid befinner seg i et rom, vil ikke nødvendigvis utgjøre en samling. Denne boka viser at det ikke er nok å samle mange sider mellom to permer for å lage ei bok.