Lite frelse å spore

Uinspirert comeback fra heavy metal-veteranene Judas Priest.

ALBUM: Om det er frelse for de sjelene som falt i fortapelsen med det overambisisøse konseptalbumet, «Nostradamus», dette comebackalbumet intenderer å være, er jeg redd The mighty Priest har gått på en ny smell.

Det mest oppsiktsvekkende med «Redeemer of Souls» er hvor tamt og livstrøtt det hele høres ut.

Bandet som egentlig hadde annonsert sin avskjedsturné etter at gitarist KK Downing meldte pass, fant vel ut at avgjørelsen var prematur da gitarfyrverkeriet Richie Faulkner dukket opp.

Dessverre er ikke den revitaliserte energien fra konsertene sporbar på studiovarianten av bandet.

Det er mange forsøk på iscenesette seg selv i forhold til klassiske plater som «Painkiller» og «British Steel» her, men det låter platt, uinspirert og merksnodig grumsete på produksjonssiden.

Naturlig nok blir gamle helter også eldre. Selv Metal-gud Rob Halford. Han holder seg for det meste i det nedre toneleiet og de gangene han drar på i refrengene, blir han fort kraftløs. «March of the Damned» høres unektelig ut som en puslete utgave av Ozzy.

Lite frelse å spore

Nykommer Faulkner klarer seg forsåvidt greit. Det spruter tidvis av gitarsoloene, men den intuitive samørigheten mellom det gamle gitarradarparet Tipton/Downing er er vanskelig å tvinge frem uansett hvor begavet man måtte være på instrumentet sitt.

«Halls of Valhalla» og tittelkuttet låter helt OK, det samme gjør riffisterke «Sword of Damocles», men ellers er det lite frelse å spore på «Redeemer of Souls».