Lite langsiktig

Det var få som trodde at oljeprisen skulle stige til 130-140 USD per fat så raskt, men økonomer og oljeanalytikere har helt til nylig spådd at oljeprisen ville gå ned. En forholdsvis lav langsiktig oljepris har vært lagt til grunn både når det gjelder statlige strategier og når det gjelder disposisjonene til oljeselskap som Statoil og Hydro. Da prisen passerte 50 dollar i 2004 var nesten all økonomer og oljeanalytikere sikre på at det ville bli en kortvarig topp og at prisen så ville falle. Spådommer om en lav oljepris på lang sikt har gjort det vanskelig å satse på en langsiktig energipolitikk og på forskning og utvikling av alternativ energi. Dette gjelder også miljøvennlig fornybar energi.

Professor i oljeøkonomi (BI) Øystein Noreng har helt til nylig hevdet at oljeprisen ville falle og hevdet at «utsiktene til knapphet på olje og høye priser har sin bakgrunn i markedssvikt snarere enn i geologi og ressurser» (Aftenposten 13/6 2005). Jeg har hevdet at det er nettopp geologi og ressurser som er den grunnleggende årsak til at oljeprisen øker selv om de kortsiktige svingningene påvirkes av konflikter og økonomiske faktorer. Det burde være klart at knappheten på olje er reell når man ser på de geologiske realiteter. Det er i dag svært få sedimentære bassenger i verden som ikke er undersøkt, eller hvor oljepotensialet ikke har vært vurdert. De land som har store reserver er blitt klar over at olje og gass har en langsiktig verdi og er tilbakeholdende med å slippe til de internasjonale selskapene. Vi tenker gjerne at de store internasjonale oljeselskapene har en dominerende rolle når det gjelder den globale oljeproduksjonen. De nasjonale oljeselskapene sitter på nesten 90% av olje- og gassreservene. Exxon kommer bare på 14. plass når det gjelder reserver av olje og gass foran BP, Chevron og Shell. De fem største er Saudi Aramco, Gazprom, NOC (Iran), Qatar Petroleum og Kuwait Petroleum. Dette viser klart at det er de statlige selskapene som har kontrollen over verdens petroleumsreserver og deres politikk og forretningsstrategi er ikke drevet av enkle markedskrefter. Statlige selskaper er ikke avhengige av aksjekursen og har muligheter til å føre en mer uavhengig og langsiktig politikk. De behøver ikke legge fram data for reserver på samme måte som aksjeselskapene og det er derfor uklart hvor store reserver som finnes i Midtøsten og Russland. Det er heller ikke klart hvor mye olje produksjonen i disse landene kan økes på kort sikt. En rask økning i produksjonen kan føre til at den totale produksjon fra oljefeltene blir redusert.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det produseres nesten 90 mill fat olje per dag i hele verden og de største produsentene er Saudi-Arabia (ca. 11 mill fat per dag) og Russland med nesten 10 mill fat per dag. USA kommer som nummer 3 med 8 mill fat per dag, som likevel bare 40 % av forbruket, slik at 60% må importeres. Russland er en stor eksportør fordi det hjemlige forbruk ennå er mye mindre enn i USA. Med økende velstand og forbruk vil Russland få stadig mindre til eksport og det gjelder de fleste land utenfor Midtøsten og Norge. Forbruket i Kina, India og andre asiatiske land har økt kraftig og denne verdensdelen, som har ca. 2/3 av verdens befolkning, har bare 4 % av oljeressursene selv om Australia tas med.

Det finnes store mengder fossilt brennstoff i form av tungolje og oljeskifer, men det knytter seg betydelige miljøproblemer til utnyttelsen av slike reserver. Tungolje og tjæresand må varmes opp med kull og dette krever mye energi. Oljeskifer finnes i store mengder, særlig i USA, men den må graves ut og oljen må ekstraheres i ovner med 400-500 °C. Prosessen krever store mengder vann og avfallet er meget vanskelig å håndtere. Kull er det mye av og kan også brukes til å lage diesel, så vi slipper ikke helt opp for drivstoff.

Økonomiske analyser er generelt svært usikre, men når det gjelder råstoffer som olje har prognosene vært spesielt gale. Prisstigningen på råstoffer som gull, kobber, jern og andre metaller har vært like sterk som for olje. Det burde være klart at de vanlige økonomiske modellene som er basert på tilbud og etterspørsel ikke passer så godt på naturlige råstoffer som ikke er fornybare. Det er ingen grunn til at de som sitter på begrensete naturlige reserver skal utvinne og selge råstoffer for bare litt mer enn produksjonsutgiftene.

Norge har hele tida produsert all den oljen vi kunne, og selv da prisen kom ned under 10 USD per fat ble det ikke gjort noe for å redusere produksjonen. Norsk oljeproduksjon er nå fallende etter å ha nådd en topp i 2000. Den høye produksjonen i 1990-åra og fram til 2004 falt sammen med svært lave olje priser. Våre oljeinntekter er nå på topp selv om produksjonen er redusert, men vi produserte for mye mens prisene var lave. Det hadde vært gunstig om noe av produksjonen hadde vært forsinket. Norge er et av de landene i verden som produser mest i forhold til reservene, som er anslått til vel 1% av de globale reserver, mens vår andel av produksjon er ca. 3 %. Det vitner ikke om en langsiktig energipolitikk.

Det hender at naturressurser blir nesten verdiløse på grunn av den teknologiske utviklingen, men i de fleste tilfelle vil ikke-fornybare ressurser som olje ha varig verdi. I Norge bør vi ha et langsiktig perspektiv også når det gjelder malmer, bygningsstein, sand og grus som også har blitt viktige eksportartikler. Dette er også naturressurser som det alt er blitt knapphet på og som kan bli betydelig mer verdt i framtida. Slike ressurser bør inngå i en langsiktig planlegging som sikrer at vi ikke tømmer verdifulle reserver for fort og til en for lav pris. De bør ikke utnyttes uten at det gir et betydelig overskudd som kan beskattes slik som oljen. Utvinningen vil dessuten i mange tilfelle representere betydelige inngrep i naturen. Dette bør heller ikke overlates til markedskreftene.