Lite mirakuløs komedie

Litt for mange klisjéer i julete romantisk komedie.

FILM: Hvorfor er det så mange enkemenn i romantiske komedier? Hvorfor kan ikke de p.t. single mennene i 30-40 årsalderen bare være skilte, som folk flest?

I Thomas Kaisers «Mirakel» har Karsten (Christian Skolmen) vært enkemann i fire år når skjebnen plutselig treffer ham i form av en dose skittenkald slapsesprøyt fra en dyr bil. Karsten driver sin avdøde kones kafe, som er akkurat så uformelt koselig som navnet «Lille kantarell» skulle tilsi.

I den dyre bilen sitter Victoria Eek (Eva Röse), svensktalende milliardarving til et multinasjonalt konsern innen fosterdiagnostikk og genteknologi. Skjønner vi tegningen? Hun er så iskald og stiv og vestkantparodisk gjennom hele filmen at det er nær sagt umulig å få sympati med henne, langt mindre ønske noen happy ending for henne og enkemannen, selv om det åpenbart er konseptets idé. Løp, Karsten, løp!

Sidehistorie

Der der kvinnelige karakteren aldri hever seg over det endimensjonale klisjénivået, er Karstens venner og familie mer mangefasetterte. Her er en sidehistorie med både alvor og tragedie, om Karstens unge nevø Stian som er lenket til senga med en uhelbredelig muskelsykdom og om brorens problemer med å takle det. Det er både en fin «Brødrene Løvehjerte»-referanse og et etisk apropos til Victorias business. Hennes forretningsidé er jo at slike som Stian ikke skal bli født i framtida.

Men fordi hele Victoria-karakteren er så sjablongmessig utpenslet, kan denne viktige problemstillingen lett fortone seg som et grotesk påheng til en kjærlighetshistorie. I hvert fall bidrar den ikke til at man heier mer på at han skal få henne.

Forbilder

Geir Meum Olsens manus er bygd over «Notting Hill»-lesten; rik og berømt dame faller for helt alminnelig kar. Christian Skolmen lager en grepa fyr av Karsten, med håpløse akrylgensere, todagers-skjegg og badeskapet fullt av konas gamle parfymeflasker. Victoria er en noe mindre troverdig Celina Midelfart-kloning der hun «goes slumming». Til vanlig figurerer hun på alle de glansede damebladenes forsider og sponser Vebjørn Sand-liknende vinterinstallasjoner i de høyere luftlag.

Lite mirakuløs komedie

Et par av birollene er egnet til å tilføre «Mirakel» mer varme. Cecilie Mosli som Karstens julepyntopphengte kollaga Sarah er god, og Stig Henrik Hoff som «rullestolbrukende homo polis» er også en fargeklatt. Men det er ikke nok til å gjøre filmen mer mirakuløs enn middels.