Foto: Thomas Brun
Foto: Thomas BrunVis mer

Lite nytt fra Haldens store sønn

Henning Kvitnes gjentar seg sjøl.

ALBUM: Henning Kvitnes er tro mot de siste platenes suksessformel på dette første soloalbumet på to år.

Da er det selvfølgelig en fare for at man kan gjenta seg sjøl en smule, og Kvitnes går rett i den fella her.

Duetter

Han har til og med plukket fram det trygge kortet som heter «duett med kjent og kjær stemme». Ida Jenshus og Åge Aleksandersen er potensielle ess i kortstokken - på henholdsvis to og én sang.

«Jada, vi elsker...»

Henning Kvitnes

3 1 6
Plateselskap:

WM Norge / Warner Music

Se alle anmeldelser

Men duettene er ikke veldig spennende, og duetter er ikke noe overraskelsesmoment lenger.

Stillstand

«Jada, vi elsker...» (ja da skal for øvrig skrives i to ord) står derfor for stillstand, og albumet når ikke opp til tidligere Kvitnes-bragder. Den ene låten minner for mye om den neste, duett eller ikke.

Den største musikalske klisjeen er singelen «Opp fra veien ned», som er like mye Sambandet som Kvitnes og Gutta i bandet, som de kaller seg.

Gjentakelser

Også tekstmessig er det litt for velkjente tablåer, noe han også er klar over Her er typiske bilder som «danser i klisjeene», som han sjøl uttrykker det: «Gi meg et nytt liv og vrakpant på det gamle (...) Jeg har stått min tørn ved roret, gjennom stormer, gennom stille (...) For den siste lange reisa skal være mot og ikke fra».

Linjer som «Du fikk mine verste år, du ga meg dine beste / jeg var alltid opptatt med gamle sår, du hadde tid til din neste» er Kvitnes på sitt beste. Men gode tekstlinjer blir ikke nødvendigvis like gode om de gjentas. I «Publikumsangen» (som for øvrig mangler en s i tittelen) oppsummerer han - og understøtter han - mange av klisjeene fra tekstuniverset, som «sanger om kællar og om guttær», «sommernatt i Bohuslän», «tid for latskap» og munnhellet «Evig eies kun et dårlig rykte».

Den fengende låten, med mannskor og fele og greier, er også albumets beste. Det sier noe om de øvrige låtene.

Forglemmelig

For - dette blir for enkelt, og produksjonen er lite spennende.

Kvitnes' 19. studioalbum er jovialt og velsunget og -spilt av flinke folk som Freddy Holm og Finn Tore Tokle, men er også blant hans mer forglemmelige.