Torbjørn Røe Isaksen skriver om «Den nye høyresiden» i Dagbladets serie om hvordan 00-tallet formet oss. Historieskrivinga er noe selektiv. Tidenes største folkelige mobilisering - 15 millioner i 25 land mot krigen i Irak - nevnes for eksempel ikke. Men la gå, det mest interessante er Røe Isaksens hovedtese: «Samtidig som nyliberalismen gikk tom for damp, vokste høyresiden i Norge seg stadig sterkere.»

Analysen halter litt. På 00-tallet tapte høyresida mot de rødgrønne i to stortingsvalg på rad. Partipolitisk viste ikke høyresida fornyet styrke. Derimot er det et åpenbart paradoks at venstrekreftene ikke har styrket seg på tross av en av kapitalismens verste kriser, slik Røe Isaksen påpeker. Dette skyldes imidlertid ikke at det ikke lenger finnes et troverdig alternativ til markedsøkonomien. «There is no alternative» er noe høyresida har hevdet siden Thatchers tid.

Årsaken ligger nok snarere i at store deler av europeisk venstreside har sluttet å være venstreside. De siste tiåras privatisering, deregulering og markedsretting er ikke drevet gjennom av borgerlige partier alene. Nedskjæringene av velferdsgodene i Europa har ikke skjedd i strid med sosialdemokratiet.