Lite nytt om Nationaltheatret

Den som venter en juicy teaterbok med masse «pikanterier» i Nils Johan Ringdals Nationaltheater-historie, vil bli skuffet. Oppstyret før bokutgivelsen har vært mer fornøyelig enn boka.

For la det bli slått fast med én gang, fram til 1970-tallet er Nils Johan Ringdals bok om Nationaltheatrets første 100 år en ganske tradisjonell teaterhistorie med mye oppramsing av hvem som spilte i hva på scenen. Den er i denne perioden ikke ulik de to bøkene teatrets tidligere dramaturg, og sjef en kort periode, Anton Rønneberg, utga om teateret: nøktern og leksikalsk oppramsende. Derfor er det litt underlig at Ringdal i sin bok så til de grader nedskriver «marionetten» Rønnebergs innsats og betydning, ikke minst som historiker for teatret. Men én epoke er godt og utførlig behandlet: krigsårene, Axel Otto Normanns sjefsperiode og teaterbrannen hvor den «overmodige» unge skuespilleren Jørn Ording spilte en aktiv rolle.

Den dramatikken som skjedde utenfor scenen da, har åpenbart engasjert historikeren Ringdal mer enn den dramatikken som fikk utfolde seg på scenen i tiårene før.

Familieteater

Ringdal begynner med åpningen i september 1899, og forteller så forhistorien til det som skulle bli Kristianias nye teater etter brannen i Christiania Theater i 1877. Nationaltheatret var opprinnelig påtenkt som et nytt hovedstadsteater før ideen om et teater for hele nasjonen vokste fram i kretsen rundt Bjørnstjerne Bjørnson, og ikke minst hans sønn, Bjørn, Nationaltheatrets første sjef. I de første kapitlene dreier det seg mest om hva som ble satt opp og hvem som spilte hva, her har teatersekretær J.P. Bulls - Francis Bulls yngre bror - teaterdagbøker gjennom 40 år tydelig vært den store kilden. Her er det ikke mye oppsiktsvekkende nytt stoff. At Johanne Dybwad og Agnes Mowinckel ikke var glade i hverandre, er kjent, og historien om de to gamle søstrene som bodde bak andre losjerad, er også blitt fortalt før.

Det som preger både disse kapitlene, og de resterende, er mangelen på historikerens overordnede og distanserende perspektiv på teatrets utvikling og dets forhold til tida og samfunnet rundt.

Det er dessuten merkelig at Ringdal verken i disse første, eller i de seinere, kapitlene går dypere inn på de tette og familiære strukturene ved Nationaltheatret. De har ikke relevans i seg selv, men har det ut fra det som bør være enhver teaterhistorikers perspektiv: å trekke tråder til og fra det som skjedde på scenen. Det heter for eksempel i forbindelse med Ingmar Bergmans gjesteopptreden ved Nationaltheatret i 1967: «Både Nationaltheatret og Liv Ullmann skulle nyte godt av Bergmans totale, intense oppmerksomhet.» Jo da, vi vet jo det, men hvorfor skriver ikke Ringdal klart hva dette betyr, istedenfor halvkvedete viser?

Liker, liker ikke

Dess nærmere vi kommer vår egen tid, dess lettere blir det å lese hvem som har vært Ringdals kilder.

For teatersjef Arild Brinchmanns vedkommende, sjef 1967- 78, må det ha vært noen som ikke har likt ham, eller så har Ringdal av en eller annen grunn ikke likt ham. Det samme gjelder for Stein Winge. Brinchmanns angivelige forakt for penger veies ikke opp mot hva han tilførte teatret kunstnerisk, en besøksrekord på 237100 tilskuere i 1969 blir bare nevnt i forbifarten. Det kan dessuten tenkes at Brinchmann hadde sine argumenter for å presse budsjettene som han gjorde. I hvert fall burde en historiker ha veid ulike synspunkter mot hverandre.

Blir anmelder

I perioden fra 1990 og fram til i dag har historikeren skiftet ham til å bli teaterkritiker, eller skal jeg kalle det teaterpanegyriker? Euforisk detaljbeskriver Ringdal de oppsetningene han har sett i Ellen Horns sjefsperiode. Det var for øvrig hun som hyret ham inn som krønikeskriver. Han går mindre inn på forhold som kanskje en historiker med god tilgang til dagens kilder burde ha gjort. For eksempel hvorfor styreformann Kjeld Rimberg hele tida har vært så for Ellen Horn? I 1996 brøt han til og med vanlig ansettelseskutyme i norsk teater for at hun skulle få fortsette. Hvorfor har Ellen Horn satset sånn på enkelte skuespillere, som Kjersti Holmen? Og det er direkte feil når Ringdal skriver at jubileumsmiddagen i Oslo rådhus i 1999 var preget av «flate taler».

Husker han ikke Per Aabels elleville takk-for-maten-tale? Var Ringdal bare ute en tur under talen, må han ha vært ute lenge. For den varte i 19 minutter! Til slutt kommer bokas kanskje mest absurde innslag: et skjema over hvem som har vært sammen med og gift med hvem blant skuespillerne. Én ting er at alle homofile forhold er utelatt, fordi Ringdal har «avstått» fra det, som han skriver. Vil det dermed si at alle single på listen er homofile? En annen ting er at skal man først ha en «sladreliste», bør den være komplett. Her savnes mye. Det positive ved boka er fin design og flott billedredigering, en meget velskrevet prolog og epilog, og teaterhistoriske fakta samlet i grei kronologi. Selv om boka ble forsinket i forhold til 100-årsjubileet, så utkom den i det minste i god tid før 150-årsjubileet. Men mye nytt fra bak kulissene i Thalias tempel bringer den ikke. Fjorårsjubilanten har sluppet altfor billig unna.

NAKNE KROPPER: «Slaget ved Lepanto» med Sven Nordin og Mona Hofland fra 1990, samme år Stein Winge tok over som teatersjef. Winge betegnes som «solskinnsbarn i engleflukt» av Ringdal og «han teaterfyr'n med dem nakne kroppa» av folket- ifølge Ringdal.