Lite nytt under sola

Tegn til idétørke, men langt fra dårlig.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

CD: Yo La Tengo er i ferd med å bli indierockens Dag Solstad. De gir praktisk talt aldri ut dårlige plater. De har et sound som er umiskjennelig deres eget, og som de sakte, men sikkert har utviklet og modifisert gjennom 17 år og ti utgivelser, fra Velvet Underground-inspirert posthardcore til dvelende og romantiske Brian Wilson-stemninger. De kretser tilsynelatende rundt de samme musikalske temaene, men graver dypere for hver gang.

Selvrefererende

Hvis bekmørke «Painful» fra 1993 var deres «Genanse og verdighet» og den ettertenksomme «And The Nothing Turned Itself Inside-Out» fra 2000 var deres «T. Singer», så er «Summer Sun» en slags «16.07.41», en plate som er selvrefererende på grensen til det parodiske.

Idétørke?

Du har hørt nesten hele «Summer Sun» før, i hvert fall føles det slik. «Little Eyes» kunne vært et av de rolige sporene på «Painful», bossanova-rytmeboksen på «Season Of The Shark» er som snytt ut av 1997-klassikeren «I Can Hear The Heart Beating As One». Det samme er de glidende, drømmende gitarene på «Today Is The Day» .

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer