Lite offensiv

Ikke spesielt imponerende oppvarming før BMG-sjefene i kveld rykker inn for å sjekke ut Idol-Kurts evner på scenen.

KONSERT: Kurt Nilsen og bandet hans, Fenrik Lane, kom aldri med på Bylarm. Men nå, noen uker før platebransjens forsinkede julebord inntar Bergen på nytt, arrangerer byens ferskeste store sønn sitt eget lille Kurtlarm på Rockefeller i Oslo, for å vise seg fram for all verdens BMG-sjefer.

De kommer først i dag, og det er en god ting for Kurt Nilsen.

Begrenset repertoar

«Oppvarmingskonserten» i går viser nemlig at mannens karisma i tv-ruta ikke automatisk lar seg overføre til konsertformatet. For så vidt ikke noe nytt - det går ikke akkurat gjetord om Kurt-turneen i fjor høst - men man burde kunne forvente at verdensidolet og bandet hans skulle vise seg fra en musikalsk litt mer offensiv og råsjarmerende side.

Men Kurt har et ganske begrenset repertoar å spille på, ikke bare låtmessig, men også kommunikativt. Han er ikke en Elvis-type som sitrer av elektrisitet i hvert knips, og han mangler åpenbart evnen til å være Konge med stor K på scenen à la Kurt-idoler som Bono og Robbie Williams. Og med et såpass flatt og overraskende hanglete band bak seg (at det hørtes ut som de spilte inni en ullvott, bør lydmannen kunne gjøre noe med) ble dette en kveld som i hvert fall ikke forsterker troen på Kurt som ordentlig artist.

Tynn plate

Det varte en drøy time, og han sparte forutsigbart nok alle «sine» største hits - «Beautiful Day», «She's So High» og «The Day After Tomorrow» - til slutten av konserten. Hadde det ikke vært for det opplagte faktum at cd-generasjonen ikke vil finne seg i tjue minutter lange konserter av typen Beatles på Shea Stadium, ville det aller beste vært å oppleve Kurt i nettopp tjue minutter. En drøy time med ham viser egentlig bare hvor tynn «I»-plata stadig er, og hvor mye jobb Kurt har å gjøre før han er moden for å fylle internasjonale arenaer.

Eller norske, for den saks skyld.