Lite originalt fra Vik

Slapt, «inderlig», og overtydelig.

Mottoet i Bjørg Viks siste utgivelse er hentet fra Saint-Exupéry «(...) En kan bare se riktig med hjertet. Det vesentlige er usynlig for øyet.» En kanskje litt for velbrukt «livsvisdom» som for så vidt er betegnende for denne novellesamlingen, som ikke akkurat utmerker seg med en skrikende originalitet. Riktignok har fortellingene en viss sødme over seg, et sårt poeng, der de fleste handler om kjærlighet mellom dem litt opp i åra; tilårskomne kvinner som i sin kjærlighetslengsel lar seg bruke av slappe menn. Her er også en fortelling om en mor som dør med familiehemmelighetene, om en ung, narssisistisk kvinne som ikke er i stand til å elske og om et «rart» kunstnerektepar der han vandrer rundt med staffeli og kamelhårsfrakk og hun skriver uforståelige dikt og drikker for mye.

Som noveller blir disse fortellingene lite eksklusive, blottet for novellistisk samtidighet. Snarere skriver Vik som om hun legger opp til små romaner, med lange innledende beskrivelser, handling som strekker over flere år og en overtydelig tematikk. Det poetisk inderlige mases på oss med et utall sentimentaliserende adjektiver. Her er kveldsmørket både nakent og nådeløst, hjerter slår med alvorlige slag, her er bedrøvede vinterkjoler, ja, selv en butikk som puster med trette åndedrag.