Lite rå tekst i «Muslimske råtekster»

Men vi får nye innsikter om å være kvinne og muslim i Norge.

ANMELDELSE:  Det kan ha sett ut som en god idé å samle et knippe stemmer blant unge, muslimske kvinner i en antologi, og det er det.

Og ikke bare er ideen god, den er også godt gjennomført av Aschehoug forlag og bokas redaksjon, Nazneen Khan-Østrem og Mahmona Khan.

Intensjonene i forordet — «Vi håper vi kan bidra med kunnskap og innsikt» —  blir oppfylt med boka.

Leseren får se mange sider ved det muslimske kvinnelivet, dette livet som hele tiden er gjenstand for forundring og debatt i offentligheten, men som det ikke er så all verdens med kunnskaper om. Men er det dermed sagt at dette ble en god bok?  

Alt er ikke like rått
Den er både god og samtidig ikke altfor god: Vi sitter igjen med tilstrekkelig mange nye innsikter og ubesvarte spørsmål til at vi tilgir de litt for mange passasjene med drøvtygde selvsagtheter. Boka kaller seg «råtekst», men her er ikke alt like rått, for å si det sånn.

Bortsett fra det skeive bidraget, fra den lesbiske Dua, er det mye veloverveid, godt fordøyd tekst vi får.

Lite rå tekst i «Muslimske råtekster»

Noen av bidragene er strålende, både i form og innhold. Det er tydelig at flere av de skrivende er proffe skrivere — de er journalistutdannede, medievitere, kommunikasjonsrådgivere, akademikere og helsearbeidere, med bakgrunner fra Pakistan, Iran, Somalia, Tyrkia, Maghreb, Bosnia — og Norge. Alt er tankevekkende, men særlig tekstene til Fatma Betul Suslu, Aesha Ullah og Tina Shagufta Kornmo bør framheves.

Ilham Hassans fortelling fra Kuwait, Elverum og Somaliland er i tillegg spennende lesning. Den bør bli en roman.

Ikke noe hijabpress
Hijabsprøsmålet er sentralt, kanskje litt for sentralt, men det er tydelig at dette er noe enhver muslimsk kvinne må forholde seg til. Ingen av bokas stemmer opplever at de har vært utsatt for noe konkret press, men det er tydelig at det å være, eller ikke være, tildekket, er noe som vekker reaksjoner.

Både tradisjon og religion spiller inn, og flere av de bidragsyterne som forteller om tildekningen som noe positivt, har valgt dette i strid med egen familietradisjon.

Det er åpenbart et politisk valg, en sterk markør, og for oss som står utenfor er det vanskelig å forstå Aisha Shezadi når hun forteller at «niqaben har gjort meg mer lykkelig enn jeg noengang har vært.»

Er det alltid så enkelt som det hun sier, at «Hvis vi virkelig hadde hatt det så forferdelig, så ville vi jo sagt fra selv!»

Ja, kanskje i Norge? Disse kvinnene er vokst opp med et tvisyn som har virket intellektuelt stimulerende, og de har i stor grad selv kunnet bestemme sin vei. Det er tøft å velge tildekningen, selv om det i noen tilfeller kanskje mest av alt er et ungdomsopprør.  

Håp i en trist tid
Kvinnenes refleksjoner viser vei, og det blir spennende å følge med på hvordan senere generasjoner vil takle tradisjoner og opprør. Mange av førstegenerasjonsinnvandrerne har tatt modige valg når de har latt døtrene få utdannelse og frihet, og det er historier som disse som tenner håp i vår triste krigstid.