Lite sjenerøst fra India

Dypfølt og engasjert, men uten vilje til å inkludere leseren.

India er et mektig og merkelig sted, der man som europeer kan føle seg både fascinert, frastøtt og direkte overveldet. Det er de aller færreste forunt å komme utenfra og virkelig greie å trenge inn i India. Wera Sæther gir inntrykk av å ha oppnådd nettopp dette:

«Min innerste dragning mot India har med sangen, flerstemtheten og de direkte livsuttrykkene å gjøre. Hverdagen og de kroppslige gestene er viktige der fremdeles, på mange nok steder. Uttrykkene er langt mer uforbeholdne enn jeg er vant til i Vesten. Folk henvender seg i langt større grad. Det fins en fryd over den fremmede og en nærhet til latteren.»

Landsbyene

Sæther har besøkt India mange ganger, og hennes siste bok er resultatet av et tre måneders opphold for et par år tilbake. I følge med sine indiske venner Bidula og Ganesh, et kunstnerektepar som betrakter den norske forfatteren som en elsket og respektert storesøster, reiser hun på kryss og tvers i både fysiske og mentale landskap.

Det er det tradisjonelle India som står hennes hjerte nærmest - det fargerike mangfoldet som har sin rot i den gamle indiske landsbykulturen.

Samtidig er denne kulturen i konstant forandring, ikke minst på grunn av ytre press fra vestlig kultur, og Sæther føler sorg og bekymring over å være vitne til dette. Forfatteren sier det slik: «En skrekkvisjon er at det om noen tiår ikke vil finnes annet på kloden enn storbymonstre og ødemarken utenfor... Jo mer jeg reiser i det vi kaller den tredje verden, desto sterkere blir overbevisningen om at landsbyene må reddes.»

Sæthers indiske reise foregår hovedsakelig med tog, en reiseform som fordrer tålmodighet og gir mulighet for samtale og ettertanke. Bokas litterære form er også tenksom, fullpakket av inntrykk og filosofiske strøtanker. Noe endelig reisemål har hun ikke, bortsett fra å besøke en liten landsby der hun en gang for mange år siden lå alvorlig syk og ble pleiet av lokalbefolkningen.

Kompromissløs

Gjensynet blir et merkelig antiklimaks, der hun plutselig tropper opp uten at inderne riktig forstår hva hun vil. Hun forstår det ikke riktig selv heller. Noe av det samme kjennetegner også hele hennes indiske prosjekt, denne mangelen på vestlige, rasjonelle mål og strengt definerte rammer i tilværelsen.

Tankemessig springende er det også, sterkt personlig og subjektivt - både i sympatien for den enkle, lokale kulturen og i forakten for det vestlige, moderne. Slik sett er boka kompromissløs og konsekvent. Samtidig er den også selvsentrert, ekskluderende og merkelig lukket i sin dypt alvorlige form.

Dette er Sæthers egen reise. Som litterær og menneskelig guide er hun forbausende lite sjenerøs.