Lite spenning i isen

De grønlandske islandskapene i «Lysets hjerte» kan ta pusten fra hvem som helst. Verre med selve dramaet, som etterlater seeren merkelig uengasjert.

Det er stor synd, for utvilsomt har historien stoff i seg til å beta. Den er bare ikke forløst, og skjemmes til dels av overtydelig fortellerstil.

Regissør Grønlykke har selv skrevet manus i samarbeid med den grønlandske forfatteren Hans A. Lynge. De presenterer oss for Rasmus (Rasmus Lyberth), en inuit i konflikt med sin fortid, først og fremst sin berømte, avdøde far. Han står i helspenn mellom sin egen kultur og den danske - en fangstmann som er blitt en fyllebøtte. Når en av sønnene hans går amok og skyter to personer og seg selv, legger Rasmus ut på reise over isen for å gjenfinne både røtter og selvrespekt.

Reisen går i grunnen riktig greit. Opplagt skal vi føle både traumer og slit på kroppen, men Rasmus får god hjelp hele tida av en mystisk figur, kalt qivittoq. Bare i liten grad formidles spenningen i mannens kamp mot seg selv, og hans møter med fortid og gammel kultur føles mer som en gjennomkjøring enn konfronterende sjokk.

Fotograf Dan Laustsen isbilder er praktfulle.