Lite talent, stort ego

Jennifer Lopez ser ut som en million dollar, men høres ut som en femtilapp.

Bronx-fødte Jennifer Lopez har på kort tid rukket å bli tidenes best betalte Latina -stjerne i Hollywood, og en av verdens mest ettertraktede kvinner. Sistnevnte kvaliteter understrekes av billedmaterialet på omslaget av dette albumet. Men überbaben sliter som plateartist. Mens debuten hennes «On The 6» (1999) holdt seg flytende takket være den uimotståelige singelen «If You Had My Love», frontes den pompøst titulerte «J.Lo» av den bombastiske og anmassende «Love Don't Cost a Thing». Låta er fylt av langt mer ego enn av talent, og selv etter hjernevaskende repetisjon på norske radioer står den igjen som sjeldent stillestående og ufengende.

Lopez' hovedproblem er en spinkel stemme og manglende musikalske evner. Hun er minst like avhengig av produsenter som 11 år yngre Britney Spears.

Produsentfantomet Rodney «Darkchild» Jerkins (den mannen gjør alt for penger) og Sean «Puff Daddy» Jerkins (typen til Jennifer) leverer fra seg glattslikkede og overproduserte låter som er i prekær mangel av tagger og teft. Mest oppsiktsvekkende er det hvordan sexbomben Lopez blir til en genuint usexy plateartist. «I'm real/What you get is what you see» hevder Lopez på en plate der sjarm og ekthet er to store mangelvarer. Det er en svenske som redder stumpene her. Anders Bagge har skrevet og produsert «Play», og selv om han låner vel mye av Mirwais' Madonna-produksjon, framstår låta som en vinner for radio og dansegulv. «Walking On Sunshine»s sorgløse popkvalitet og kontante, drivende dance-beat fungerer også bra.

Men utover det er det den hvitvaskede latinaen, den sjelefattige soulsangeren og den pregløse popdama Lopez vi ser falme på «J.Lo».

<B>LITE TROVERDIG:</B>"I`m real/What you get is what you what you see", hevder Jennifer Lopez på en plate der sjarm og ekthet er to store mangelvarer.