Lite vellykket

Lykkelige og ulykkelige mennesker i klisjéfylt og konstruert hverdagsberetning.

BOK: Svenske Katarina Danielssons debutroman er lagt opp som to parallellfortellinger: Om lille Kurt, med en langhåret og mislykket gitarspillende far som er totalt fraværende, en deprimert mor som elsker Kurt, men sliter med sitt eget liv, og en mormor som baker boller og savner morfar. Samtidig blir Kurt mobbet på skolen fordi han sier rare ting og ikke har pc. Vekselvis møter vi den femti år gamle elektrikeren August, en snill og «kjedelig» familiemann som elsker sin kone, barn og barnebarn, men frykter at kona har funnet en annen, mens hennes bekymring er om hun har kreft i brystet.

Barnlig naivisme

Her er med andre ord hverdag, lykke og ulykke i en roman som handler om vanlige menneskers små liv. Og fortellingen om ni-åringen Kurt; bl.a. hans forvirring over møte med faren og lykken over den tykke bestekameraten han får, er en rørende historie med en barnlig-naiv stil som fungerer godt. Mindre vellykket er parallellføringen med Augusts liv. Den barnlig-naive tonen ender her i sentimentalitet og klisjeer, samtidig som overgangene mellom de to fortellingene er svært lite elegante.

Megetsigende

Forfatteren velger også selv å bryte inn i teksten, som en Gud som leker med våre små liv, idet hun bl.a. skildrer sjokket når Augusts barnebarn blir overkjørt, for så å la oss lesere «slippe» ved å skru tilbake tida og si at «sånn kunne det vært». En god idé for så vidt, men noe overtydelig og nærmest anmassende, også fordi hun har en forfattertendens til å ville fortelle oss lesere hva vi leser. I tillegg fylles boka av megetsigende dialoger, som når Kurt møter en klok gammel mann som anbefaler ham å « Finne ordene og fargene. Finn lykken». (Her er hun muligens inspirert av landsmannen Marianne Fredriksson.) Med andre ord, dette er en så vidt lite vellykket roman at den er blant de oversettelsene som får meg til å undre meg over forlagenes prioriteringer.