Liten bok om stor mann

«Kjempens hus» er en sær roman om en bibliotekar som forelsker seg i verdens høyeste mann. Historien er et skrik om anerkjennelse for den man er, bak fasaden. Romanen veksler mellom å være en rørende original romanse og en bitter klagesang over livets vilkår.

I den lille amerikanske byen Cape Cod lever 26 år gamle Peggy ut livet sitt blant bøkene i biblioteket hun elsker høyt. Dit kommer 11 år gamle James, 1,92 på strømpelesten, for å låne en bok. Fra den dag av er det ham og ikke bøkene hun lengter etter når hun går til jobben. Peggy og James starter sin kommunikasjon via bøkene hun finner til ham. Via de samme bøkene får Peggy innpass i James' familie - en mor, en onkel og en tante. Peggy og James havner ikke akkurat i armene på hverandre etter den første middagen, men etter års vennskap våger de å åpne hjertet sitt for hverandre. Timingen deres kan knapt kalles perfekt, noen varig lykke blir dem ikke til del. For dem er det som skjer likevel en revolusjon.

Indre drama

Bortsett fra at James vokser til 2 meter og 59 centimeter, hender ikke stort på ytre handlingsplan i denne romanen. Foruten en tur til New York der James vises fram som en attraksjon, befinner vi oss stort sett i biblioteket eller hjemme hos James. Romanens interessefelt ligger i Peggys utvikling fra å være en pliktoppfyllende og snusfornuftig bibliotekar som avfeier enhver mulighet for romantikk, til å åpne kranen og la det opplagrede fossefallet styrte ut. Parallelt med denne personlighetsutviklingen løper spørsmålene: Hvordan bør samfunnet forholde seg til James og hvordan bør James forholde seg til samfunnet? Med andre ord: Hvordan skal man velge å leve når man skiller seg så markant ut fra alle med sin fysiologi? Innvirker denne annerledesheten etter hvert også på psyken?

Artikkelen fortsetter under annonsen

James velger en slags middelvei. Han går med på å reise til New York for å bli vist fram på toppen av Empire State Building, og han stiller seg selv ut på sirkus sammen med verdens minste kvinne. En kvinne som for øvrig blir en konkurrent til Peggy hva giftermål angår. Disse begivenheter skildres i en stillferdig tone som gjør at de ikke tar fokus vekk fra hovedhistorien - møtet mellom Peggy og James. James er blitt 18 år og er ikke lenger et barnerov for Peggy.

Det alminnelige

McCrackens språk er like behersket og bittert som Peggys personlighet. Det er her romanen i partier for meg vipper over i det kjedsommelig bittersure.

Forfatteren skyr fakter og overdrivelser og har funnet sin udramatiske stil som blant annet henter styrke i eiendommelige observasjoner av dagliglivets detaljer. Fra hovedpersonens bibliotekarliv henter hun talende bilder på livets større sammenhenger. Forfatteren har også et blikk for tragediene og lykken til mannen i gata. Peggy, bibliotekaren, er henne du ser bak skranken som du er sikker på aldri har opplevd noe som helst. McCracken viser deg at du sannsynligvis tar grundig feil. Men originaliteten i språket og møtet mellom disse to menneskene blir ikke ivaretatt boka igjennom. Lange partier blir like lang ventetid for meg som for Peggy. Hun venter i årevis på det rette øyeblikk. Det øyeblikket da hun skal fortelle James at hun elsker ham.