NY ROMAN: Lars Ramslie er ukas forfatter i Dagbladets sommerbokserie.
Foto: Kristin Svorte/Dagbladet
NY ROMAN: Lars Ramslie er ukas forfatter i Dagbladets sommerbokserie. Foto: Kristin Svorte/DagbladetVis mer

«Liten fugl»

Les utdrag fra Lars Ramlies nye roman.

Les intervju med Lars Ramslie her.

Maya løftet opp fuglen. Hun hadde kommet småløpende, sang for seg selv, da hun hørte den krafse, raslende hoppe et par steg frem, slippe ut to korte, hese, hvislende kremt. Den forsøkte å holde lyden tilbake i strupen, hadde satt noe fast i halsen, eller var kanskje stum. Først tvang Maya seg bare videre. Hun var allerede for sen hjem fra skolen, ikke at noen ventet, tvert imot, var hun rask nok ville hun rekke å ha en time eller to for seg selv, hvor hun kunne gjøre akkurat som hun ville. Slik hun og storesøsteren June ganske nylig, men i all hemmelighet, var blitt enige om at hun var blitt stor nok til nå. Hun ville bare løpe videre og endelig være for seg selv, men det var noe som holdt henne igjen. Noe som lukket seg om kroppen, trengte inn i henne, et sug i brystet. Hun stoppet opp, snudde på hælen, gikk tilbake med hodet på skakke for å lytte seg frem til det stedet hvor hun først hadde hørt fuglen. Hun fikk øye på det våte, skinnende hodet, så fikk hun endelig sett alt av den. En sort, ustø flekk mot det grønne.

De stoppet opp begge to. Maya sto helt stille. Ség ned på kne. Nå visste hun at hun ikke kunne gå videre.

Hun smøg forsiktig av seg ranselen i én sakte bevegelse, firte remmen forsiktig gjennom den halvt lukkede hånden. Den magre fuglekroppen skvatt fremover med et lite hopp. Den ene vingen hang slapt ned langs siden, subbet mot bakken, og det var flere gap i halefjærene. Da den snudde på hodet med en krapp bevegelse, kom det til syne et hakk i nebbet, og noe som strakk seg stramt, lik en inngrodd stropp, ut fra det ene boret. Fuglen trakk på det ene benet, så sviktet det tynne benet under vekten, kroppen vippet fremover før den rakk å hente seg inn igjen, løftet det våte, skinnende brystet fra bakken.

Maya satte foten frem, forsøkte å nærme seg den gjennom hekken. Hun støttet seg til bakken med den ene hånden, og fuglen bykset videre, presset seg fremover inn mellom buskene.

Bortsett fra bilene som av og til skar gjennom sølepyttene på veien bak dem, de klukkende takrennene i den bekfargede, store villaen, regndråpene som fortsatt falt over bladene i trærne og hekken i den skyggefulle hagen, liksom gnistret rundt dem, knitret og sprakte i de aller siste flekkene med snø, hjerteslagene som ustanselig pumpet og pumpet, trykket lik en tykk finger mot øregangen, var det nå blitt nesten helt stille rundt dem.

Der satt hun og så på fuglen. Hun kjente det stikke i leggene. Et lite øyeblikk bekymret hun seg for at noen skulle se dem og hva de eventuelt måtte si eller tenke om henne. Som kunne være så dum å sitte der på huk over en forkommen fugl som tydeligvis ikke ville vite av henne engang. Som bare ville at hun skulle gå videre. Engstelig. Og redd. Noen ville sikkert si at det var naturens gang. Og at hun nettopp derfor skulle la den være. Andre ville sikkert si at fuglen hadde egen familie. Og at hun skulle la den være. Andre igjen at den kanskje tilogmed fortjente det. Og at hun skulle la den være. At den nok ville lege seg selv, om den bare fant et sted å gjemme seg slik at den fikk tilstrekkelig ro og hvile. Og om den ville vokse eller dø, om den døde, ble spist av en katt eller en rev, var det bare akkurat slik det skulle være. I verste fall kunne hun bare gjøre en vond situasjon verre.

Det stakk i tærne, verket i anklene. Men Maya ble likevel sittende på huk, helt stille. Hun trakk pusten tynt og forsiktig, som en katt, mens hun tok av seg regnfrakken, i én smidig bevegelse, lot den seile over skulderen for lettere kunne røre på kroppen. Så smuglet hun den grønne kjolen ut av sekken.

Sto helt stille.

Ventet.

Fuglen bikket på hodet. Så blunket den dovent med øynene. Akkurat som når Maya var sent oppe og øynene begynte å glippe. Da styrtet hun endelig frem med kjolen foran seg. Presset seg gjennom hekken, la det grønne stoffet over og rundt fuglen der den løp i ring på haltende ben.

Maya løftet opp fuglen. I lyset skinte de mørke fjærene i alle regnbuens farger, først et skjær av grønt, så rødt, gult, blått etterhvert som hun vendte på den. Det minnet om bensin, oljeflekker. Drivende over pytter, blandet med grus. På parkeringsplasser. I oppkjørselen hjemme. Fuglen strakk hals og åpnet nebbet, men det eneste som kom ut av strupen var den samme hissende, hviskende lyden.

Så hørte Maya den ene kråka krakse. Like etter den andre. Straks den tredje. Hun kikket rundt seg, men kunne først ikke se dem noe sted før hun lot blikket følge den tykke trestammen, opp i den sorte, nakne trekrona som strakk seg utover hagen. Først når hun sto med haken løftet helt opp i været, oppdaget hun den første kråkekroppen mot den mørke bakgrunnen. Like etter den andre. Og tilslutt den tredje, deretter flere kråker enn hun kunne telle. De hadde sittet der urørlig, uten et knyst. Nå kikket de tilbake, ned på henne som om hun ikke hadde noe der å gjøre. Så stupte den ene kråkekroppen fra en grein til en annen. Like etter flyttet enda en kråke på seg.

Maya pakket fuglen raskt inn i kjolen, la den ned i ranselen og med ranselen på magen og det vuggende fuglehodet stikkende opp fra munnen på sekken, skyndet hun seg hjemover. Hun var allerede for sent hjem fra skolen og hadde mye å rekke før de andre dukket opp, fra arbeid og oppgaver langt mer krevende og betydningsfulle enn hennes.

Først da hun var kommet et stykke fra hekken, like før hun nådde undergangen hun ellers forsøkte å gå rundt, eller skynde seg igjennom, hørte hun hele kråkeflokken komme til live oppe i den sprikende trekronen.

Hun løp. Lukket øynene og åpnet dem ikke før hun var kommet seg gjennom undergangen. Alt hun kunne høre var sine egne hjerteslag, sin egen pust, føttene som falt inn og ut av rytmen. Danset. Snublet. En lys, trillende bekk som bare lot seg falle, strakk og snodde seg, rant, sang gjennom det oppvåknende landskapet.

Hun hørte det ule i det fjerne, snart kjentes det som hun løp om kapp med toget på vei ut av solgløtten, det langstrakte, blå himmelgapet iferd med å lukke seg igjen, forsvinne bak de mørkegrå revnene rullende inn fra der byen lå langt bakenfor, full av hemmeligheter. Løp med den mørke brenningen i ryggen, til lyden av den tunge metallkjempen som sakket farten, fløytet på ny, det hvinte fra skinnene i svingen, så krenget den tilbake, rettet seg opp og skar seg gjennom den svaiende skogen, inn i ventende åkre og enger.

Slik kom fuglen endelig i hus.