DYREPASSER: Eric Burdon & the Animals på Notodden natt til lørdag. Foto: Bjørn-Owe Holmberg/Dagbladet
DYREPASSER: Eric Burdon & the Animals på Notodden natt til lørdag. Foto: Bjørn-Owe Holmberg/DagbladetVis mer

Liten mann, stor stemme

Eric Burdon tok publikum med på en musikalsk tidsreise i nostalgiens ånd.

KONSERT: Han fylte 70 år i mai, han synger like bra som i sin ungdom og scorer høyt på kulhetsskalaen. Dessuten ser Eric Burdon forbasket godt ut der han småløper fram til mikrofonen og forkynner «When I Was Young»... 

Varm velkomst Publikum i bluesteltet utgjør en gedigen velkomstkomité som responderer umiddelbart - med et Notodden-brøl som høres altfor sjelden under bluesfestivalen.

Det er som om Eric Burdon får alle til å glemme seg bort, og jubelen og applausen når et sjeldent høyt nivå.

Det skyldes nok det de store forventningene til hans første norgeskonsert på mange år. Responsen er i hvert fall varm og overveldende, og den vedvarer til det er slutt nesten to timer seinere

The Animals Eric Victor Burdon var fra 1964 til 1969 med i The Animals, et britisk band som gjorde en slags popversjon av amerikansk blues og r'n'b, med noen dryss psykedelia strødd på toppen, og ble en viktig del av det som ble kalt The British Invasion (til USA).   

Burdon hadde ikke noe med bandets reunion-runder i 1976 eller 1983 å gjøre, tvert imot ble han medlem av gruppa War i USA og et par år seinere soloartist. Han har også med jevne mellomrom reist rundt under seglet Eric Burdon & The Animals.

Og - det er jo den lille mannen med den store stemmen som forbindes med The Animals.

Entertainer Ok, det burde kanskje stått Eric Burdon & The New Animals på plakaten, siden backingbandet er fra Texas og neppe har sett snurten av britiske The Animals. Trøsten er at alle ville fortjent en plass i bandet for snart 50 år siden, Det gjelder også tangentmannen, som ble så revet med at han plutselig trodde han var Jerry Lee Lewis og - lettere støl - spilte piano med foten.  

Regien skurret litt her og der, men det er mulig å tilgi mye når sanger som «Don't Let Me Be Misunderstood» (i reggaetakt), en kul versjon av «River Deep Mountain High», «It's My Life», bluesstandardene «Before You Accuse Me» og John Lee Hookers «Boom Boom», «San Franciscan Nights» og «We Gotta Get Out Of This Life» strøs utover.

Den siste ble i overkant lang, etter en klassisk trommesolo og andre solopartier, men etter «hvilen» kom «far» sterkt tilbake for å gjøre ferdig jobben. 

Tidsreise Konserten blir som forventet en tidsreise tilbake til 60-tallet, og nostalgien ligger tykk oppunder telttaket på torget.

Men det blir aldri patetisk, noe som utgjør den største faren med sånne omreisende musikalske «sirkusforestillinger». Konserten bygger rundt Burdons vokal, og det som overrasker mest er at han, alderen til tross, fortsatt har en gudbenådet stemme som går både høyt og lavt uten problemer.

«House Of The Rising Sun», som kommer nest sist - i andre runde med ekstranumre - er sjølve testen på akkurat det.

Eric Burdon består prøven, men får et lite minus i margen for slapp regi.