Litt alvor næ næ næ

Bygdas band gjentar seg sjøl, og det er greit nok.

CD: D.D.E. er kanskje det eneste bandet her i landet som møter veggen med et lystig refreng!

TV 2-serien om bandet viser at det ikke er bare «arti\'» og være D.D.E.-er, men gruppa står ufortrødent på i sitt 13. år.

Studioalbum nummer ni har en tittel på linje med kvikkheter som «Rai-Rai» og «Ohwæææh!!!». Og uvisst av hvilken grunn har det minst to referanser til DumDum Boys. Først og fremst er det åpningslinja «Mas mas mas mas mas mas mas» og refrenget «Det e body-mass mas over heile linja» i «Det gjelds å ha det arti (for det bli leng å værra dau)» , og så er det tittelen «Næ næ næ næ næ næ» - ikke helt ulik DumDum Boys\' albumtittel «Blodig alvor na na na» fra 1988. Men der slutter enhver likhet med rocklokomotivet fra samme landsdel. For D.D.E. gjør ikke noe forsøk på å øke rockkredibiliteten , men dyrker folkeligheten til fulle. Men så er det da heller ikke noen kommersiell grunn til fornyelse. Og - til tross for en omdreining mot noe mer råskap i uttrykket, står Namsos-bandet stille «kunstnerisk» - i ei gråsone mellom dansebandmusikk og festrock.

D.D.E. er ikke nødvendigvis ute etter å formulere «Meininga med livet» (selv om det er tittelen på en av sangene), og det er ikke det problem som ikke kan løses med en kvikk melodi (som i «Æ har møtt veggen» ). Avslutninga «Hold ut, hold fast, hold på» blir bare pompøs på alle måter, men Frode Viken glimter også til med en tekst som formulerer hverdagens trivialiteter på en lun og fin måte (dempede «I gode og onde daga» ). Og så braker det løs igjen i «Næ næ næ - æ tar det med ei klype salt» . Sånn er vel D.D.E.-livet.

«Vinsjan på kaia», som åpner debutalbumet, er fortsatt bestenotering fra D.D.E., men det ligger an til flere radiohiter fra nyplata også.

Og D.D.E. skal ha poeng for utholdenheten - og for at de tross alt gir fansen det de vil ha.