Litt anonyme forfattere

Litt for parodiert parodi, med noen virkelig smakløse feilskjær.

BOK: Det er få sjangere som krever så mye presisjon som parodien. Blir det for overdrevent, blir poengene slukt. «Litt anonyme forfattere» har slått på storslegga i «Berlinerparodien». De kunne med fordel ha moderert seg.

I bind fire av «Berlinerpoplene» har begravelsesagenten Margarino tatt sin nekrofili helt ut. Den deprimerte odelsjenta Jorunn har seg med villmarkssønnen og kvinnebedåreren Mons Larsen, som tar Jorunn bakfra over kjøkkenbordet og tømmer seg med et brøl. Mens homsen Ælend sparer på Kinderegg og boller med sin tykke Tromme.

«Litt anonyme forfattere» har mesket seg der Ragde allerede nærmer seg parodien. Homsene bare homser og Neshovdene drikker og skiter og har seg med hverandre. Psykiatrien får sitt når en ivrig student gjerne vil undersøke Jorunn ved å stikke fingeren i rumpehullet hennes. I ei bok som ellers inneholder mye litt poengløs rumpehumor.

Nå er trioen muligens for gode til å være riktig dårlige - og det finnes noe lattervekkende innimellom, kanskje helst for Ragdefans. Men de har noen passasjer som er helt bak mål. Trioen har åpenbart funnet ut at det å tøyse med barnedød er modig provoserende. De lar homsene feire sine barns død med en heidundrende fest der sæden spruter. Margarino jubler når en unggutt tar livet sitt.