SVAR PÅ TILTALE: Dagbladets klassisk-anmelder Ståle Wikshåland svarer på påstander i Kjartan Fløgstads essay i helgeavisa 9. mai.
SVAR PÅ TILTALE: Dagbladets klassisk-anmelder Ståle Wikshåland svarer på påstander i Kjartan Fløgstads essay i helgeavisa 9. mai.Vis mer

Litt døvhørt?

- Han hører ikke. - Han vil ikke høre!

Kommentar

De tre røvernes karakteristikk av Tante Sofie (ominstrumentert så kjønnet passer) rinner meg i hu, etter å ha lest Kjartan Fløgstads stort oppslåtte forsøk i Dagbladet lørdag 8. mai på å knytte store dirigenter (og stor musikk!) til nazismen.

Ikke bare gjennom en grundig, om enn noe omtrentlig, kildesamling om hvem som var hvor, når. Blant dirigentene, alle med tilknytning til Berliner Philharmoniker og/eller Staatsoper: Furtwängler, Knappertsbusch, Karajan, Böhm, C. Krauss, R. Strauss. Og blant nazistene: Hitler, Himmler, Göhring.

[bilde=1, right]Kort sagt: hele musikklivet og hele maktapparatet, på ett og samme brett.

Med andre ord: Det fantes et musikkliv i Tyskland og Østerrike under nazismen.

Men Fløgstad aksler en større ambisjon enn å ettervise samtidighet, og klemmer til: «Ledande tyske musikarer (hvem da? SW) såg med andre ord ein indre samanheng mellom førarprinsippet i politikken og den symfoniske dirigenten som yppersteprest og den nazistiske statsreligionen».

Det synes jeg er en umusikalsk, og politisk grenseløst naiv, påstand, ikke minst når det kommer fra en forfatter som en gang uttrykte at han så det som sin oppgave å knakke på språket for å lytte seg fram til hulrommene, som det er fullt av.
[sitat=1, left]
For å si det sånn: jeg synes Fløgstads påstand i denne sammenheng klinger påfallende hult. Det synes jeg er trist, fra en forfatter som jeg har fulgt siden de første, sterke inntrykkene fra romanen «Rasmus», der klangen i språket er presis, sikker og slående vakker.

Og det låter helt musikkfremmed, uten snev av førstehåndskjennskap til hvilken dynamikk som kreves mellom en dirigent og et orkester, en dynamikk Dag Østerberg flere ganger har beskrevet som et eksemplarisk samvirke.

Personstilen har forandret seg, og er fortsatt i forandring, helt fram til Berlin-Filharmoniens to siste sjefdirigenter gjennom 26 år, Claudio Abbado og Sir Simon Rattle, begge utsøkt kritiske intellektuelle, politisk radikale og personlig usedvanlig sympatiske musikere.

Men det er ikke derfor de er store dirigenter, det er og var de i kraft av sin musikalske autoritet og sitt eksepsjonelle talent, som de begge evnet å formidle eksemplarisk - og som ikke er så vanskelig å oppfatte om man hører etter.

«Philosophien forholder sig overhovedet til Historien som en Skriftefader til sit Skriftebarn, og bør derfor som denne have det smidige, sporende Gehør for den Skriftendes Hemmeligheder, men er da ogsaa istand til, efterat have overhørt Bekjendelsernes hele Række, at lade disse fremtræde for den Skriftende som et Andet», skriver Søren Kierkegaard i «Begrebet Ironi».

Det er ikke noe dumt råd, hverken til forfattere, kritikere eller de få gjenlevende blant oss garvede musikkhistorikere.

STØTTEOPPROP: Kjartan Fløgstad gjorde et poeng ut av at dirigent Wilhelm Furtwängler undertegnet et støtteopprop til Hitler i 1935. Her er de på samme konsert, sammen med Hermann Göring og Joseph Goebbels.  Foto: The Print Collector/NTB Scanpix
STØTTEOPPROP: Kjartan Fløgstad gjorde et poeng ut av at dirigent Wilhelm Furtwängler undertegnet et støtteopprop til Hitler i 1935. Her er de på samme konsert, sammen med Hermann Göring og Joseph Goebbels. Foto: The Print Collector/NTB Scanpix Vis mer
Lik Dagbladet Meninger på Facebook