Litt fjortis

Under Cannes-festivalen prøvde hun å være dame for første gang. For inni suksessen Hege Schøyen (42) bor det en kompleksfylt tenåring. I sommer avsluttes sju års revysuksess med Øivind Blunck.

Ikke se meg! roper kroppen. Men til ingen nytte. Selv om hun står musestille, selv bak de store, sorte solbrillene, er ryggen, beina og den blonde manken gjenkjennelig på hundre meters avstand.

Hun står vindskjevt vaglet opp mot et nettinggjerde med armene over kors på kaia til den hemmelige øya. Det er en vakker junidag, sola sender gulldryss over småbølgene, på vesthimmelen klumper uværsskyene seg sammen.

«Der står Hege Schøyen!» sier småbarnsmødre begeistret til herrer med hatt, og smilene brer seg over båtdekket lik en bølge. Minner om Stælken Gundersen og Bitten med Grorud-palma, kanskje en lykkelig revyaften, et muntert øyeblikk i et liv.

Vel i land fører de berømte beina hennes oss rundt på skjulte stier, gjennom tette hekker, forbi dieselstinkende motorer og gamle tresnekker som dufter årgangstjære, forbi små dokkehus av noen hytter som folk gladelig betaler halvannen million for. Over buksene og den hvite T-skjorta hennes flagrer en olaskjorte med trykk fra Cannes-festivalen.

- JEG HAR IKKE noe umiddelbart behov for å bli dame. Men det er klart, kvinne kunne vært noe. Jeg øvde meg i Cannes. Da trippet jeg rundt i litt små kreasjoner og var kjempetakknemlig hver gang jeg fikk et kompliment.

- Er du ekte blondine? - Nei! De tror jeg er så kjempenaturlig. Det er en myte. Du skulle se toalettmappa mi. Til Cannes kom Hege Schøyen med filmen «Suffløsen», der hun til betydelig anerkjennelse spilte en unnselig operasuffløse med en vulkan på innsiden. Nå er hun nominert til Amanda for rollen.

I sommer spiller hun på Klubben i Tønsberg. Med 900 forestillinger sammen med Øivind Blunck, går hun inn i norsk revyhistorie. Men fridagene bruker Hege Schøyen på øya i Oslofjorden som vi ikke får skrive navnet på, i det knøttlille, røde slottet med fabelaktig utsikt.

HEGE VIL SITTE i skyggen i den slitte hammocken («Jeg er så lysømfintlig»), vi får stoler med skitne puter som lukter av sol. Hun flyr fram og tilbake, henter te og vann og blomst til bordet, hun gløtter stadig på himmelen.

- Lavtrykk, sier hun med et lite stønn, - jeg er så værfølsom, jeg vet når det blir regn og vind og snø og sol. Lavtrykk er ikke bra for migrenen. - Man skulle vært meteorolog, tenk å kunne bomme hver dag og slippe unna med det.

På øya feirer hun både nyttår og midtsommer, og hver and som dukker opp i fjæra blir gjenstand for nærgående forskning og hemningsløs begeistring. I sommertakt trommer jazz-mannen Arild Andersen fram nye rytmer på bordplaten, mens Hege dyrker sin yndlingshobby: å være usigelig lat.

- Det er nesten rart du aldri har spilt i en norsk komiserie? - Ja. Jeg er littegrann arbeidssky, skjønner du. Og så har jeg migrene da. Den gjør mye vondt, men den er litt veiviser for meg. Så når jeg står på scenen om kvelden, så filmer ikke jeg om dagen. Da jeg filmet «Suffløsen», hadde jeg pause fra teatret. Jeg tar det med ro.

Det er likevel ikke grenser for hva to meter bein og fire kilo migrene kan utrette på en scene. I «Fast følge» er det til og med et nummer hun har skrevet selv. Om komplekser.

- Jeg har svermet litt for å skrive. Det å gå inn på scenen og vite at man hadde skrevet det sjøl, det var jammen skummelt. Dobbel selvforakt! For det første: her har dere meg. Tenk om dere ville hatt noen andre! Og for det andre: ideen er min. Det er så lett rakke ned på tekstforfatterne. Så sto jeg der og hadde hele ansvaret. Og da folk lo på prøveforestillingen, da skal jeg love deg at jeg var bittelitegranne stolt. Jeg fikk en liten sånn gulltråd inni meg selv som bare jeg så. Der kommer Color Line!

HENRYKT OVER å bli tegnet, minner hun Graff om nesen sin. Det er unødvendig. - Jeg tror vi ser oss som barn og tenåringer bestandig, og så stopper det der. Så får du sånne fakter og måter å dekke kompleksene på. Jeg gjør sånn når jeg ler og sånn, sier Hege og skjuler nesen og munnen med hånden.

- Det hender jeg får spørsmål om hvordan det er å være så kjent. «Du må jo være glad for at det går så bra.» Så lurer jeg på om den dagen kommer da jeg våkner med et ... Hun strekker seg selvtilfreds i hammocken. - ... «Ah, nok en dag som vellykket og berømt», liksom. Jeg tror aldri den dagen kommer. For selvbildet ligger ikke der i det hele tatt. Det eneste man kjenner er de gamle sidene sine og de gamle spøkelsene. Det som man alltid har hatt gående inne i hodet. Jeg kjenner ingen som føler seg kjemisk vellykket.

- Det skal ryggrad til for å bære suksess? - Jeg reserverer meg mot veldig mye ros. For da tenker jeg at da tror de på meg, når jeg sier at jeg ikke bryr meg om å bli slakta heller. Det er ikke helt sant, noe av det. Du orker bare ikke at noen skal synes synd på deg. Du vil bare jobbe videre i fred. Regner det, Finn?

INN I HYTTA med alle remedier. Over oss høres rytmisk fotarbeid fra ektemannen som snakker i telefonen. De er søskensjeler, med musikk og humor i bånn. Men om det er sjenerøst med latter i hjemmet, er det likevel så altfor mye å engste seg for.

- Jeg bekymrer meg for det meste. En veps kan være farlig. Jeg har katastrofefantasi. Jeg synes det er grunn til å være engstelig. Livet er skjørt. Noe annet er å fortrenge. Jeg kan ikke skjønne at ikke alle er like bekymra som meg. Samtidig er jeg så forferdelig modig på jobben. Det er min terapi. Jeg kan se 1000 mennesker rett i øya. Det er et paradoks.

- Merker du hver enkelt i publikum? - Hvis tilskuerne ante hvor godt vi ser dem og hvor sårbare vi er. Der er det en som blar i programmet, ja ... Desto nydeligere er det når folk gir seg over, og sminken renner og brillene ramler av. Men jeg har sluttet å tolke publikum, for det sliter jeg meg ut på.

Før kunne jeg gå av scenen og være helt psyka ned av den ene som ikke lo. Man blir så lykkelig av publikum som gir. At du har greid å få et menneske til å gå helt fra konseptene. - Er du en slik publikummer selv? - Gid jeg var! Selv sitter jeg og grubler med en rynke i pannen. Jeg må få med meg alt. Jeg ser egentlig misfornøyd ut. Og inni meg brøler jeg av latter. - Tenk om alle var sånn. - Fri og bevare meg!

- Er det vanskelig å være så kjent når en stor del av jobben er å observere andre folks særegenheter? - Absolutt. Her i Norge står jeg og ser en annen vei.

Du skal se meg når jeg kommer på Arlanda. Da bare detter haka ned og så sitter jeg og glaner. Og i Cannes - jeg tror jeg hadde munnen åpen hele dagen. - Jeg gjør også det, sier Graff, - jeg får kjeft av kona mi, jeg, fordi jeg står og glaner sånn.

- Det er ofte når jeg treffer folk at jeg ikke klarer å høre hva de sier, bare måten de sier det på. Kroppsspråket. Hører lyden, sangen i det de sier, ser rare rykninger i ansiktet ...

Også tar jeg meg selv i, når jeg står litt på avstand, å ta etter og si det samme, «nei, så pent i dag ...» Jeg må bare kjenne om jeg får det til. Det er bare slik jeg har holdt på siden jeg var liten.

MAMMA ER er instruktøren Eli Skolmen Ryg, lillesøster Anne Ryg er skuespiller, og onkelen heter Jon Skolmen.

- Vi var sånn hjemme hos meg, at i stedet for å fortelle at du har truffet et menneske som har fortalt noe, så gjenskaper du det. At man kunne leve av det, kom som et sjokk på meg.

- Ja, i 1982 sa du: «Jeg verken er eller kommer til å bli noen revystjerne». - Sto det det, ja? Hahaha. - Hva tenkte du egentlig på da? - Jeg skjønner jo hva jeg mente, jeg var totalt uinteressert i det med stjernestatus og glamour. Jeg husker det der. Det var på samme tida at Arild ble litt forelska, hi hi, i meg det, skjønner du. Jeg var ikke forberedt på en karriere på scenen.

- Det ble ikke like tilfeldig etter hvert? - Nei, og det er da jeg kan bli litt forundret over at livet ville noe annet med meg. Det synes jeg er deilig å vite. At man ikke behøver å finne på alt selv.

Det tok meg mange år å innse at jeg hadde fått en gave jeg måtte ta vare på. Hør Arild da, han kan ikke la være å slå takta. Kompet går! - Så Arild ble forelsket i deg mens du sto på scenen? - Forelsket i meg, det er jo feil å si, da. Han var rett og slett et idol for meg den gangen. Jeg var vel ikke så langt unna en groupie, hi hi. Men det stakk litt dypere. Jeg så konturene av en fabelaktig person.

SÅ BLIR SKUESPILLEREN urolig. Hun kommer på at hun må vaske toalettet. Vi bedyrer at vi ikke skal dit noen av oss. Hun setter seg tvilende ned igjen.

- Har du tatt noen stilling i humordebatten? - Nei, jeg har bestemt meg for å ikke bli sånn gammal kjerring, ennå, jeg. Nå er jeg litt inhabil, for Harald Eia er svogeren min. Han er en elskelig person, så jeg kan ikke for mitt bare liv få det til å bli gærent.

Jeg så et program med det der XLTV hvor Kristopher Schau var et livsfarlig dyr som skulle gå til angrep på en livredd gris, i dette tilfellet en plastinnpakket kotelett. Jeg holdt på å le meg i hjel. Men jeg trenger ikke være for Espen Thoresen og mot Thomas Giertsen eller for Harald Eia. Jeg må ha litt av alt, jeg. Det synes jeg alle skulle få lov til.

- Hva med jente- og guttehumor? - Jeg vil helst si at det ikke er forskjell, men innerst inne vet jeg den er der. Det er et eller annet med den grisepraten som er underlig. Jeg tror gutter og jenter har litt forskjellig måte å være grisete på. Jeg kan haaate puppe-humor. Samtidig kan gutter bli forbausa over hvor frekke i kjeften vi jenter kan være. For eksempel hørte jeg en kvinnelig, svensk standup:

«Telefonsex? Vaddå telefonsex? När man väl har stoppat inn luren der nere, så hör man ju inte vad dom säjer?» Men det tror jeg ikke jeg tør si i avisa, altså.