Litt for flink

Lars Saabye Christensens tredje bok, «Kamelen i mitt hjerte» er vanskelig å ta stilling til, mener Paal Brekke - i 1978.

Lars Saabye Christensen fikk debutantprisen i 1976. Året etter kom «Amatøren», en delvis morsom roman i den litt utgåtte antihelt-genren (mest minnet den om Hans Geelmuydens bøker i 1930-åra, hvis noen husker dem). Og allerede nå foreligger hans opus 3, en diktsamling, - som jeg imidlertid har litt vanskelig for å ta stilling til.

At Saabye Christensen er språkbegavet og har billedskapende evne, er klart for enhver. At han i blant er merkbart påvirket av Georg Johannesen, både i den stakkato rytmen og i bildenes «kortslutnings-teknikk», skal han ikke slås i hodet for. (Skjønt han burde innsett risikoen ved å ta et særpreget forbilde.) Det som plager meg er de tingene jeg faktisk ikke skjønner.

Her er f.eks. et ord: rekuperert. «Min kropp har rekuperert alle ordene.» Jeg har forgjeves slått det opp i de ordbøker jeg har til rådighet – og selv om det likevel skulle finnes et sted, er det ikke morsomt for leseren å føle seg dum.

Og der er andre steder, spesielt i sammensetningen av bilder, der tråden (for meg iallfall) totalt glipper. Som i «Jakttid»: «Fra trærne letter grønn sang / fyller himlen med gress og tang / en jeger bærer rykende sår / i sine hender / blodlegemer kranser hans hår / jordmor kysser de ytterste vev / sender de døde gamle brev / brenner ørret på tørre stener / elsker jegeren, sin sønn, sin tjener...» Dikteren synes å la assosiasjonene følge rimord; det er også en risikofylt metode.

Samtidig kan Saabye Christensen skape de helt glitrende formuleringer, og innen noe som også leseren opplever som en helhet. «Gresset har vonde føtter» kan gi eksempler: «Trærne har dårlig ånde. / Steinen har sand på ryggen. / Himmelen skifter aldri skjorte.» Det er et dikt om naturens forurensning, som han for øvrig også andre steder tar opp, og det er gjennomført.

Men mitt (selvfølgelig personlige) inntrykk er at Saabye Christensen har farlig lett for det; han flyter litt for gjerne ovenpå sin flinkhet, uten å lodde bunn. Ifølge tittelen på boka har han en kamel i sitt hjerte. Symbolikken kunne jo også minne om at det er vanskelig, skal være det, å tre en kamel gjennom poesiens nåløye.

Anmeldelsen er digitalisert og lagt ut på Dagbladet.no våren 2002